Hvorfor er alle så jævla lykkelige?

Ja, dette er et produkt av mørke kvelder, i overkant mye stress i hverdagen om dagen, og en generelt kjip periode. Men...

Jeg tar meg ofte i å se på andre mennesker, og lure på hvordan de får det til. Tenke tilbake, og lure på hvordan jeg fikk det til. Alle de lykkelige menneskene som gjør alt de har lyst til, er sosiale, har masse tid, og er som hentet ut ifra en amerikansk komedie med varmt filter og skingrende latter. Plettfrie Facebook-liv IRL.

For lik minnene fra barndommens sommere, går alt over 6 måneder tilbake i tid konstant under et slags skimrende, always sunny, happy, smilende lys.

Ulempen med å ha selektiv hukommelse, og alltid huske kun de gode bekymringsfrie dagene, solfylte sommerkvelder som aldri tok slutt, lykkelige barbeinte barn, smilende mennesker og stresslaus hverdag, er at hver dag i nået føles som et sant kaos og uoverkommelig tidsklemme. Og man lurer på hva man har gjort galt, fordi det var jo ikke slik for litt siden. Og det er ikke slik for andre. Alle andre smiler og er på vei en plass, har en plan, har kontroll, har et fantastisk spennende liv. Og er så forbannet lykkelige.

Men om 6 måneder vil jeg garantert huske knitringa fra peisen, møter med gode venner, stolte barn som fått alle rett på gloseprøven og fantastiske bøker jeg lest. Og at jeg smilte, løpte i regnet, og var på vei artige plasser og til spennende mennesker.

Men når man da sitter midt i livet sitt med bekymringer og hverdagstraumer opp over ørene, er det vanskelig å beholde gangsynet og huske å smile til den grå og dratte karikaturen av den sprudlende jenta i speilet. Smilene blir forbeholdt omgivelsene, og når barna, vennene, bekjente, kollegene og folka i gata har fått det som er av overskudd, er det sjelden stort igjen til hu grå i speilet.

Jeg velger å tro at det hører høsten til, og at jeg har opplevd dette hvert bidrige år men valgt å kun huske de dagene jeg vært høy på livet, barna, oppgaver, meg selv, andre.

Eller var småbedugget...

Så, mens jeg frenetisk prøver å holde en hissig liten høstdepresjon på armlengdes avstand, som hvert år, kommer jeg sikkert som vanlig sitte på en fortauskafé mutters alene med en varm kaffekopp, og se på alle de menneskene som er så forbannet lykkelige. Og føle meg litt ensom og ikke helt passe inn. Og kose meg litt med den følelsen. Og til sommeren kommer jeg å huske tilbake på den herlige høsten hvor jeg koste meg så fælt på den fortauskafeen hvor de hadde så god kaffe, hvor jeg kunne ta meg tid til å se på folk og filosofere over livet og legge slagplanen for fremtiden.

Leve i nået er for de andre, og folk som drukket for mye kaffe. Passe inn i verden får jeg gjøre når jeg blir stor, og min rare lille boble vil sikkert briste så snart de første solstrålene til våren treffer kinnet.

Jeg vegrer å godta at jeg er den eneste som opplever verden slik. Som trekker seg unna og lurer på om alle andre spiller et nevrotisk spill, eller om det er du som bare ikke passer inn.

 Si meg, hvorfor er dere så jævla lykkelige hele tiden? :O

Forvirrende vær og klær til besvær. Og supermanntrusa. Vår venn.

Forvirrende vær og klær til besvær. Og supermanntrusa. Vår venn.

Jeg har vært ufattelig heldig med denne sommeren som alle griner av. Undertegnede har kun hatt et par  møkkadager. Den ene fikk jeg et myggestikk i.... Dårlig dag.  Og den andre tippet gradestokken 30 grader i skyggen og jeg var gått tom for øl. Det var en svært dårlig dag...

Sånn ellers har solen i stort skint sett på meg så å si hver dag. (Nei, det var du som leste feil) Oftest rundt lunsjtid etter at jeg i bitende kulde eller pøsregn 5 timer tidligere har reist hjemmefra Fetsund i enten a: gummistøvler, b:strikket genser, c:lue eller d: samtlige ovanstående.  Noen vil  hevde min manglende evne til å kle meg likt alle andre er grunnen til at jeg husker sommeren  2012 som svært varm, klam og svett...
Jeg ville si jeg var et sjarmerende feilplassert høstmenneske i denne verden av sol og varme og at været bare ikke skjønte meg.

Fordelen med å alltid være litt feil/nerdete/misplassert/dorky, er at det er ingen krise at Beachkropp2012 aldri tok helt av, siden du i stort sett uansett alltid har feil klær tredd på den. Ingen bryr seg om rævva du når du sitter å svetter i en Mariusgenser på et pledd.  Ingen følger heller lårene dine sultent oppover med blikket, da øyene først må forsere et par digre gummistøvler.

Dette er altså en av mange fordeler ved å ha et digert fjell mellom heimen og jobben. Overraskelsesmomentet. Varmesjokket. Hetetoktene. Du blir alltid skikkelig overrasket da toget brummer ut av tunnellen og du plutselig befinner deg i et helt annet klima enn ti minuter før. Og igjen klasker deg i pannen og innser at du ikke heller idag skal passe inn blant byens øvrige befolkning og vil utgjøre en heller unik figur i parklivet etter jobb. OG det vil også idag bli en svært varm og klam dag...

Jeg har ved flere anledninger vurdert muligheten å droppe et par plagg ila. dagen, men lærte i fellesferien at det ikke stemmer at "bygget er helt tomt for folk unntatt deg som må jobbe Åsa. Du er den ENESTE som er på jobb! ALLE andre ligger på stranda... muhahahaha" idet jeg kun ikledd supermanntrusa mi skulle ned å bruke kopimaskinen og svinset ut bakdøra. No biggie for me, men det var nå litt leit at sommerfesten i bakgården var lagt til akkurat den ettermiddagen. Og at jeg ikke var invitert. Men jeg ble nå på hilser'n med de fleste på huset etter i det minste, og er blitt lovet en invitasjon til neste fest. I tillegg til det kjekke klengenavnet "Supern". Tror det er fordi  jeg gjør jobben min på en helt super måte!

Så S for Supermanntruse og Supersommer! Og Sinnsykt digg at det snart er høst!

Åsas tenårige bekjennelser....

En tenårig svenskes nokså ærlige bekjennelser…

Min velkjente selektive hukommelse skåner meg for mye, men her om dagen kom noen forstyrrende minner tilbake. Tenårene. Pupper. Gutter…

Lord have mercy…

Det er strengt tatt ikke noen enkel sak å være tenåring noen plass i verden, eller til noen tid, men noen tider og plasser mener jeg det er vanskeligere enn andre. I skinnet til den tenårige utgaven av meg for eksempel.

Så her i etterkant husker jeg mest den store skrekken for gutter, hvor rart hår jeg hadde, at rompen var for liten, øyene merkelige, og den ulidelig lange ventan på å få pupper…

Nå i voksen alder står man stadig i fare for å til tider se tilbake på tenårene med en slags skrekkblandet fryd. Mimre og et nano-sekund ønske seg tilbake, før alle traumatiske og godt fortrengte tenåringsminner slår ned i hodet og hjernen begynner å sakte smelte…

Jeg husker godt da jeg ble tenåring. Hest var best og det eneste i verden. Helgene gikk til å farte landet rundt på sprang-konkurranser og turer ut og inn på sykehuset etter diverse heste-knuse-knekke-brekke-klemme-skader. Jeg har fortsatt noen heftige krigsskader som noen få heldige er blitt forært tilgang til, men tro meg på mitt ord. Vi snakker kule arr! 

Gutter var ikke-eksisterende i min verden før langt ut på videregående. Jeg mistenker min mor for å stå bak min i overkant sene pubertet, og lurer fortsatt på hva piller hun lurte ned i frukostgrauten og hva senvirkninger jeg har å vente...

Og det ventedes utålmodig på pupper... U.T.Å.L.M.O.D.I.G. 

Jeg husker enda at veggene på pikerommet var pyntet med bilder av en yppig Marilyn Monroe, og alt fra sokker til erteposer stjelt på gymmen ble flittig benyttet i kampen mot tiden og naturen. 

Tålmodighet er en dyd, og 15 år unge frøken Levina måtte pent vente et par år til før det begynte å stramme både her og der. Da var blandt annet den geniale teknikken ”hvis jeg ikke ser ned på tre uker, så er det plutselig der og tenk den overraskelsen!” benyttet. Det var de to lengste to timene i mitt liv…

Jeg ser med store forundrede øyne på dagens femtenåringer.

Evolusjonen? Noen særdeles heldige gymøvelser? Allergi? Noen sinnsyke Superwoman-gener?  

Eller var jeg bare rett og slett det mest uheldige mennesket i verden som tynn som en strek og med kapsen bakfrem måtte gå igjennom halve mitt nå levde liv uten noen form for kvinnelige attributter? Antageligvis.

Men du skal ikke tro at de nyutvokste humps'n bumps var enden på den lange paraden av hormonelle prøvinger man måtte igjennom. Neida. For da var vi plutselig sytten og oppdaget det motsatte kjønn. (Igjen, mamma! Hva faen??? Var det i milkshaken du gjemte dem??)

Denne perioden var selvsagt noe alle mine venner vært igjennom mange år i forveien uten at jeg fått det med meg. Fordi jeg brukte tiden til å kjøre moped, plage lillebroren min, se frustrert ned i blusen og lære meg å strikke ”leker til katten”. Alle på størrelse med en fylt hånd og laget av ull som klødde som fy… hrm… sa katten…

Året jeg fylte sytten ble et stressende år, hvor det skulle klines så mye som overhode mulig. For å komme i kapp mine andre venner som ved det laget gjerne hadde hatt kjæreste i flere år, og som aldri helt uttalte hva hele den der ”magien” med å henge med gutter var.

Vel, tidsnok skulle jeg nok finne det ut jeg og, men det var strengt tatt litt i overkant mange frosker som skulle kysses før den tid, og å være den heldige innehaver av en tannregulering gjennom hele videregående hjalp ikke direkte på pågangsmotet...

Videre skulle jeg ila. det neste året rekke å forelske meg i byens mest populære gutt, faktisk på en eller annen uforståelig måte klare å fange han inn, bli brutalt dumpet etter et par måneder, sørge i et år, måtte gjennomleve at han ble sammen med byens peneste jente (som han nå faktisk er velfortjent lykkelig gift og har to barn med! :D ) og klare å få mensen i min hvite kjole på studentdagen. Tadaaa!

ER det rart jeg standhaftig mener at livet begynte 1999 da jeg ankom Norge, og tenårene E.N.D.E.L.I.G var over. MED pupper! Som en følelsesmessig krøpling som flydd landet grunnet knust hjerte, men en følelsesmessig krøpling med pupper og uten tannregulering!: D

Så kjære gud i himmelen…

1993-1999. Rest in peace, å måtte dere aldri komme tilbake. Hold dere langt unna unga mine sine tenår, lat aldri min selektive hukommelse vike fra min side, og la meg få kysse frosker (alternativt en skikkelig god en) og beholde en nokså spenstig pupp langt ut i pensjonsalder. Det er det minste du kan gjøre etter og fullstendig ha ignorert samtlige av mine bønner da jeg gikk for presten i -94!

Og så ønsker jeg meg fred på jord, mat til alle menneskene og en sparkesykkel… Takk.

 Amen!

Live, laugh, love. Og pris din lykkelige stjerne for at du er nesten voksen...

Det var bedre før. I blame the cell...

Det var bedre før...

Jeg vil på ingen måte rette søkelyset mot at jeg blir eldre, men det er nå ikke å komme unna at også kua har vært kalv. Og jeg tar meg oftere å oftere i å tenke at "det var bedre før". Et sikkert tegn på at gråstar og kampferdrops er rett rundt svingen. Sammen med at jeg stadig får deler til et nokså merkelig servise til bursdager og jul, isteden for treliteren med Lindemanns som tidligere var standard.

Mulig jeg har selektiv hukommelse, men jeg synes verden var en bedre plass før mobilen gjorde sin inntreden. Hvis batteriet går flatt og du i en time er utilgjengelig kryper det noe småpanisk oppover ryggraden, og du får ila en kort busstur til jobb vite mer om privatlivet til dine medressenærer enn du strengt tatt har lyst til. For det prates og det tastes og oppdateres.

Selv er jeg verre enn de fleste, og får fullstendig panikk hvis jeg glemmer mobilen hjemme, og ringte til mobilbutikken og kunne med skingrestemme proklamere: "ja men den har jo ikke Instagram! Du kan jo ikke selge meg en telefon som ikke kan ha Insta mann! NEI, Twitter ER ikke det samme! Kødder du???" Med sistnevnte i ferskt minne kan jeg konkludere med at jeg nok var et bedre menneske før mobilen føkket meg opp.



Jeg tror i tillegg at mobilen har drept romantikken.

I min spede ungdom måtte man ta opp røret og ta den forferdelige telefonsamtalen til tross for at magen vrei seg, fingrene skalv, stemmen ikke ville holde og alt du memorert var som bortblåst og det eneste fornuftige du satt igjen med var et "ehhh....jo altså...jeg lurte på om du...eeeeh"

Idag er alt erstattet av kjipe sms'er som du lett kan tøyse bort hvis de ikke helt går i riktig retning, og inget er særlig høytidlig.

Den gangen da måtte du faktisk avtale ting grei tid i forkant, planlegge og faktisk gjennomføre. Fordi du ikke kunne sende en sms et kvarter før, og skylde på t-banen hvis du står midt i en kleskrise og rompa over natta har vokst ut av alle klærne og inntatt latterlige proposjoner, eller håret ser ut som noe hentet fra sluket på badet etter en heller uheldig runde med krølltangen.

Og i samme sekund som bootycallen inntok mobilmarkedet var all romanse død og begravd. For hvor mange ganger har vel ikke en søt type i de små nattetimer mistet all sin sjarm og mystikk,  idet han med klebrete rødvinsfingre har fyrt avgårde en sms eller 9?

Jeg vil for all del ha meg frabedt å være prippen eller snerpete, men jeg likte det igrunn bedre før da alle innblandet viste hva tråkkinga rundt grøten gikk ut på, men det fortsatte å tråkkes. Kino og middag var bootycall med klasse. Kall meg old fashioned. I blame the cell!

I tillegg har jeg nå lokalaviser fra opptil tre ulike fylker, siden jeg er utrolig dårlig til å si nei til telefonselgere. Spesielt hvis de ikke er særlig gode og høres litt stusslige ut. Det kommer godt med siden peis-sesongen står for døra, men var det ikke for at jeg gikk rundt som en levende blink grunnet mobilen som aldri er mer en en meter unna, ville sikkert skogen holdt et par generasjoner til.

Mobilgenerasjonen er blitt fryktelig impulsiv og praktisk. Men hva skjedde med at man faktisk måtte tenkte to ganger, sjekke kalenderen og faktisk forplikte seg lenger enn til den neste halvtimen, siden man ikke kunne booke om resten av dagen med et par tastetrykk. Verden går raskere, vi rekker mer og kan koordinere hele livet fra baksetet av en taxi, men jeg kan banne på at den forpulte mobilen som tar inn hele verden til enhver tid, ene og alene er skyld i at skuldrene er naglet fast en plass oppe ved hårfestet.

Og der ramlet det inn et Groupon-tilbud på mobilen som jeg ikke kunne motstå, så det blir weekend i Amsterdam i Oktober. Heldigvis er mobildekningen skikkelig god der...

/Gamla

Monday I'm in love!

Første mandag etter ferien. Inget godt skjer den dagen. 

Fredag 8 juni...

Mandag 11 juni...

Du skjønner tegninga allerede da vekkerklokken ringer 05:15 og det første du gjør er å tråkke på katta på vei ut av sengen og rive ned myggnettingen i vinduet. I ørska minnes du vagt at du ikke har katt, og lurer i ditt stille sinn på hva i alle dager for noe loddent og kaldt som er plassert mellom tærne dine, mens du med tunnellsyn og stablende skritt desperat prøver å bane deg vei mot kaffetrakteren med støttehjelp fra veggene.

Et minutt senere brummer kaffetrakteren trygt og ene øyet er nå nesten helt åpent. Så finner du myggstikket. Der hvor du ikke vil ha et myggstikk. Eller noe som helst klokken 05:17 på morgenen for den del... Nydelig.

Kaffekoppen og myggantastet kropp finner veien inn i dusjen.  Øye nummer to som nå kommet seg til myse-stadiet lander så gjennom dusjstrålene på århundrets maurmotorvei som i et forrykkende tempo beveger fra vifta på veggen og rett ned i den meterhøye haugen med rene klær oppå vaskemaskinen... Flott, det er vår ja! Mygg, maur og mandag. Og klokken er bare 05:22...

Men så gikk det raskt i riktig retning.

Jeg rakk så vidt å komme meg på jobb før jeg mottok en mail hvor jeg ved hjelp av en mirakelpille ble lovet flat mage og fast rumpe. Men hva har jeg egentlig for garantier at jeg ikke får flat rumpe og fast mage? Er det en pil med "denne siden først" i den ene enden av pilla? Og om jeg bommer og klarer å svelge den på tvers, får jeg flate pupper da? Kanskje i tillegg lange? Eller faste og fine men bakhodet blir helt flatt? I tillegg lurer jeg litt på hvor jeg skal putte den Viagra’en de ville legge ved på kjøpet hvis jeg svarte ila. 24 timer. Jeg er bittelitt skeptisk siden den knasende lyden fra kne og rygg sier meg at jeg er stiv nok om mårran fra før... 

Jeg tror jeg ved første beste anledning må finne meg tid til å forfatte en lang mail til den indiske produsenten med spørsmålene mine som jeg føler sprenger i brystet mitt. .

På vei hjem fant en middelaldrende mann med wonderbaum i frontruta og sneip i munnviken det godt å sørge for at høyrereglen ble overholdt i rundkjøringen jeg kom kjørende igjennom. (ja, for han klarte med få og enkle bevegeler og lyder å forklare meg om den berømte rundkjøring-høyrereglen som jeg så forsmedlig har gått glipp av i mine år som bilfører)  Ved å kaste seg inn i den foran meg slik at jeg måtte bråbremse og se dumt på han mens jeg klødde litt på myggstikket. Heldigvis hentet han seg raskt inn og klarte å sjarmere meg i senk.

-"Forbanna fitte! Du sku ha vært pult! Kjerring... *blunk, blunk, flir og sexy tungebevegelse rundt sneipen*

 Jeg klarte å beholde klærne på. Forbløffende selvkontroll.

Jeg vurderte et sekund å traske over til han og fortelle at jeg HAR blitt pult i de tidlige morgentimer. Av en mygg, og at jeg mistenker han for å ha vårt på tur til Thailand og smittet meg med noe faenstyg siden jeg klør som en flatlus på speed...

  

Men fant ut at det mest sannsynligvis ville ha vært helt i hans gate det mest sexy han hørt i år. Så jeg kjørte heller hjem. Og klødde på myggstikket.


Mandager er noe for seg selv. Og mandager etter ferien noe som strider mot opptil flere internasjonale menneskerettslover og humanitære lover.

Og skulle du bli stukket av en mygg i sommer, så kan du bare hilse han å si at jeg ikke hadde lyst at han skulle ringe meg uansett!!!!!

Monday I’m in love…

Ting du ikke visste...

Det er noen ting man ikke vet. Før man plutselig vet...

• Du vet ikke at du var tissetrengt, FØR du står med nøkkelen og skal prøve å få den inn i låsen på ytterdøra. Du trenger i grunn bare å se døra og kjenne det kalde metallet fra nøkkelen i hånda, så har du et problem. Spesielt hvis du har hendene fulle av poser, et trangt skjørt som mer minner om et tvangstrøya og strømpebukser som av en eller annen grunn går helt opp til halsen. Det er i tillegg obligatorisk å fastne med armene i jakken en plass bak hodet i det den i panikk skal vrenges av på vei mot dodøra. Da er du smertelig klar over at du er tissetrengt, til tross for at du ikke hadde en anelse ti minutter før...

• Du vet ikke at du har noe særlig av fedrelandsfølelse før du står å hulkegråter hemningsløst under nasjonalsangen med Therese Johaug på toppen av prispallen, og setter snørrmerker i fremmede folks hår etter spontanklemmer som plutselig føles helt naturlig...

• Du vet ikke at du burde ha lest sms'en fra kommunen litt nærmere, før du med hodet fullt av hårfarge finner ut at det ikke er vann i springen. Før etter klokken 07:00 neste dag. I samme forbindelse finner du også ut hvordan skikkelig skikkelig svie føles, samt et par uheldige ting om hodefasongen din.

• Du vet ikke at du egentlig hadde så sterke følelser rundt syklister, før du har ligget bak tre neonrosa sprettromper i bredden på en 80-vei i 20 minutter, og skulle ha hentet barna på SFO for ti minutter siden.

• Du vet ikke at du har gått rundt med kjolen klemt fast mellom rompeballene i en halv dag, før du plutselig får 8 nye friendrequests på facebook etter lunsj.

• Du vet ikke at naboen står bak deg i handlekøen, før du har plukket med deg en økonomiforpakning med kondomer og plasserer den på handlebåndet rett bak kremtoppen...

Du visste heller sikkert ikke at dette er en liten avstikker til Murpy's law, som gjør seg gjeldende så fort du gjør noe du strengt tatt ikke vil bli fersket i å gjøre. Det spiller ingen rolle om du peller deg i nesen eller kjøper Se & Hør.

Naboen eller mora til kjæresten vil uten unntak stå bak deg i det du snur deg. Dette kalles Homer's law. Også kalt: Douh!

• Du vet ikke at du har skrevet en persons navn i statusfeltet isteden for i søkefeltet på facebook under en liten stalkersession, før du har trykket enter og outet det hele for dine 300 nærmeste venner...

Men tenk så kjedelig det ville ha vært hvis vi visste alt! Mangel på uendelige flauser, kriser og komiske situasjoner i hverdagen ville ha gjort livet svært fattig. Det ville ha gjort øyenkontakt litt minde smertefullt, men fattig...


Le, lev, lær! <3

Løsningsorientert på en lørdag...

I dag løser jeg verdensproblemer. Livet er en lang rekke av gode og vonde dager. Og unødige irritasjonsmomenter.

Jeg har derfor et par løsninger på lager. En kraftig dose generalisering og klassiske kjønnsfordommer er nødvendig. Null takhøyde for individuelle forskjeller en selvfølge. Og læren om at min virkelighet er den enste sanne.

___________________________________________

·         Kollektivtrafikken. Alle hater den.

Løsning: Jeg foreslår at NSB gjør som SJ i Sverige, og innfør "liggvagn". Og at så Ruter kaster seg på bølgen og tilbyr det samme tilbudet på trikken gjennom byen nattetid i helgene. For å spare mange for the walk of shame dagen derpå, etter en våt kveld på byen med tilhørende desperate handlinger i døra ti på tre.

____________________________________________

·         Fotball. På tv. Artig for gutter som synes det er stas å "utøve" en sport hvor andre skal vinne for deg, mens du sitter i sofaen og drikker øl. Fotball i stua er gørr, og et hissig mannfolk som sitter å kjefter på tv-en er og forblir usjarmerende.

Løsning: Forby store sterke, i utgangspunktet maskuline menn å løpe rundt som småunger innenfor opptegnede linjer, manisk jagende en rund ball. Det er søtt i barnehagen, men la nå menn være menn og ikke ta manndommen fra dem ved å kle dem opp i knestrømper og pannebånd, for å redusere dem til å leke barneleker og adlyde en mann i sort genser med et lite flagg og fargerike kort på baklommen.

Spice heller opp kvinnefotballen! Kvinner er mer estetisk tiltalende i trange shorts enn menn, kan få filming til å bli søtt, og appellerer til både hun, han, liten og stor.

Menn: Pupper, romper og lår... Say no more.

Kvinner liker å se på andre kvinner, sammenligne, elske/hate, beundre, og telle andre kvinners cellullitter.

Småbarn liker pupper. Pupper betyr mat og kos. Småbarn liker leker. Å se løpende pupper som leker med en ball på gresset; Innertier!

Tenåringen: Pupper, romper og lår. Say no more.

Tv-kvelden er reddet.

_________________________________________________

·         Offsideregelen. Unødig komplisert. Vi damer har uansett hvor mange ganger dere med innlevelse har forklart oss den, ikke skjønt den. Og har vi det så skjønner vi uansett ikke poenget med den. Menn er lei av å for ørtende gang prøve å forklare den. Damene demmes er lei av å for ørtende gang bli matet med informasjon de ikke vil ha, ikke trenger, ikke bryr seg om...

Løsning: Kvinnelige dommere. De skjønner den heller ikke, så sjansen er sånn ca. ikke eksisterende at det ville bli dømt offside, og derav ikke noe å ta stilling til.

__________________________________________________

·         Makaroni. Svampete, små melklumper som er dømt til ihjelkoking da de fikk underkjent på pastaskolen og ikke fikk gå opp til eksamen som spagetti, pastaskrue, pastarør eller lasagneplate. Fullstendig meningsløs mat. Som unga selvsagt elsker, så det ihjelkokes rundt om de norske hjem på ukesbasis.

Løsning: Her synes jeg barnehagene burde komme på banen å ta litt mer ansvar. Det blir i snitt laget 12 meter pastakjeder per uke og barnehage. Det man da kan spørre seg er; Er det virkelig noe i veien for at det blir lagd 24 meter? Og i tillegg limes litt ekstra makaroni på melkekartongen til påske, trollsteinen på høsten og gruppearbeidet som pryder veggen før sommerferien? Med slike enkle grep har jeg regnet meg frem til at vi i løpet av 8 år ville ha utryddet makaronien fra de norske matvarehyller, og heller kan nyte produktet fra peishyllen hvor den utgjør et aldeles nydelig lite kunststykke fra barnehånd.

______________________________________________________

Bilkøer. Like sikkert som du vet at du vil få en jævlig mandag så fort du slår opp øyene om morgenen, vet du at køen vil være der å møte deg som en innpåsliten flatlus en time senere.

Løsning: Liggvagn!

Sammen kan vi med enkle grep gjøre livet litt enklere, og gå en langt mindre irriterende vår i møte!

Åpent kjærlighetsbrev til nordlendingen...

Jeg er fryktelig betatt av dialekter, og kan sitte å betuttet tindre med øyene når jeg hør en pen dialekt. Eller jeg er betatt av norske dialekter. Eller egentlig kun noen ganske få norske dialekter. Eller nærmere bestemt nordnorsk...

Selv sitter jeg dessverre igjen med det verste resultatet av tidligere unioner og naboskap mellom våre to naboland har å vise til. 12 år av gradvis språkforsøpling. Svorsken...
Det nytter med andre ord lite å snakke til seg selv med søvndrukken stemme om morgenen.

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært fascinert av folket i nabolandet. Og da spesielt barskingene i slagstøvler fra nord. Karikaturen av den hardbarka nordlendingen som vel å merke egentlig kun eksisterer på heltid på forblåste utkantstrøk, da nordlendingen som alle andre forkler seg til det uigjenkjennelige på dagtid, men heldigvis ofte går å lokke ut i full dressur på fritiden.

Uansett, det er ingen hemmelighet at jeg er fantastisk svak for nordnorsk. Jo lenger nord, dess bedre. Nordnorsk er og forblir fandinalsk sexy, og guds gave til oss som er oppvokst med "partysvensk" som morsmål. I mitt hode er Kari Bremnes en sexy liten sak som kan snakke meg svimmel fra sans og fornuft, og ingen google-søk i verden kan få meg fra den overbevisningen.

Harstad 2010

Når verden er dum, eller du av misstak har sett et tv-program med Kristain Valen, er det alltid greit å ha en lusekofte i skapet som man kan surre tre varv rundt hodet, et par klipp med Cliff-Arne på youtube og vips er livet i vater igjen.

 Mitt desidert beste festivalminne er fra Márkomeannu, og hjellosing med stekt saltflesk og fiskemølje er det beste jeg spiser. Dessverre er ikke førstnenvte særlig enkel å få tak i på østlandet, og sistnevnte er nå ikke helt det samme uten at torsken faktisk er fersk. Det er nå en grunn til at det ikke heter halvfersk torsk, lever og rogn...

Nei, fisk spises helst i nord. Og da aller helst hos'a Tora på Værøy, som kan gjøre aldeles fantastiske ting for en gastronomiskt promiskuøs lita mat-tøyte som meg. Den gode nyheten er at  Harstads store finnbiff-sønn siste året er observert på østlandet, og jeg kan fra sikre kilder meddele at det drypper store mengder finnbiff på klokkeren...

Værøy, Lofoten 2010

Homo Sapiens Maskulinum, eller nordlendinger som de populært kalles, appelerer til delen av meg som synes det er noe udefinierbart sexy med en som vet hva i alle dager man skal gjøre med et digert dødt dyr og en kniv, kan trylle frem en fisk til å putte på grillen ved hjelp av litt hyssing, og greier å kaste sammen en hissig liten lavvå med et par pinner og en håndfull løv.  Eller sån ellers når du har behov for en McGyver i det daglige. Gi dem en strikk, to tannpirkere og en kort telefon til mor, så fikser de alt!


Så kjære nordlendinger, forlat aldri mine skitne skitne tanker. Dere er der i godt selskap med de aller beste...

...mhm...

 .

Morgenstund på t-banen

I går kveld løpte jeg på en god venn og hans nye kjæreste. De kunne fnisende fortelle at "ja, vi møttes helt tilfeldig på t-banen, og før vi var passert Grønland så var det liksom bare oss to"...

Det var da jeg, i tillegg til å prøve å bearbeide det faktum at min tidligere så storkjeftede nordnorske kompis faktisk fniste, på alvor fikk mistanke om at han måtte gå på dop. Alternativt var lystløgner og hadde bestilt damen via postordre. Jeg stod lenge og skulte etter en ventil bak det ene øret eller andre tegn på at hun gikk å tømme for luft og brette sammen i en skuff.

Det som er hyggelig med Oslos kollektivtrafikk, er samværet med andre mennesker. For visst er det sosialt, du møter folk! Du møter virkelig folk...

Du står der med en pikk i ryggen, en klam hårete hånd på armen, din egen arm klemt mellom et par overmodne pensjonistpupper, nesen under armen på en svært varm mann som holder seg i takskinna, på føttene har en fremmed hund lagt seg til rette og du skuler forskrekket på ungen med snørrboblen i nesen mens du i ditt stille sinn lurer på om ikke den ustø fyren bak begynner å bli litt vel ivrig nå...

I tillegg har vi alltid han kule fyren som har ipoden på full guffe, damen som stinker Chanel no 5, bikkjen som nå sikler på skoene dine, fyren bak som har begynt å gynge faretruende i urytme med banen og fått et litt glassaktig og fjernt uttrykk i øyene. Bobleungen som er satt i med et imponerende nummer av et hylekonsert med ansiktet fullt av snørr. Dørene går så opp, og jaggu klarer vi ikke å presse inn en hel skoleklass med fjortisser som villig deler helgens eventyr i falsett.
For å ikke glemme billettkontrolløren som på to sekunder klarte å trylle seg selv frem, sånn ca. 30 sekunder før du oppdager at lommeboken fortsatt ligger hjemme på bordet i gangen...

Det skal sies at min t-banetur kun tar 12 minutter mellom Jernbanetorget og Nydalen, men jaggu har jeg  fått ta del av kroppsdufter, kroppsvæsker, inntrykk, befølinger og kroppsdeler en hel uke verdig!

Jeg har med dette fått utløp for mitt hele samlede dagsbehov for fysisk kontakt allerede før halv åtte, og kan igrunn ta fatt på dagen uten å føle trangen å gnikke meg mot folk i spisekøen, heisen eller tilfeldig forbipasserende i gata...

Så kall meg gjerne uromantisk, eller bare morgengretten. Alternativt, og ikke helt usannsynlig, er det jeg som heller bør ta en taxi og en bøtte kaffe, og overlate det kollektive (selvmordet) til andre mer stabile borgere og bare pent holde kjeft om det. Men den gangen ei.

"Just give me the coffee, and nobody will get hurt..." Unntatt fyren bak, som fort kan bli påført alvorlige skader hvis han ikke velger en annen rygg å tørrjukke på imorgen...

Det er greit å møte seg selv i døra, så lenge man har løpefart...

Foto: Monica Akselsen

 
Jeg har bedrevet litt selvransakelse i det siste. Løftet på hver stein og røsket i alle tilgjengelige dører. Plassert lupen over både ut og innside, tenkt, målt, følt, vurdert og konkludert. Dette i forbindelse med noe lite, men fyllt på randen av frustrasjon, som jeg fant i bunnen på en eske...

Jeg sitter med speilet og lar meg begeistre med litt skrekkblandet fryd, eller fascinere er vel rettere sagt ordet, alternativt forundres litt i sjokk og vantro...(med svært god vilje 3 sider avsamme sak) av årets nye 13 cellulitter, et merkelig hår på kinnet, smilerynken som faktisk forsvinner inn i hårfestet og en merkelig tånegl som jeg må søke om eget pass til når jeg stikker til syden om noen uker.

 Jeg husker for 15 år siden da mitt største problem var at jeg hadde fregner og at overleppen var ørlite asymetrisk. Eller det er løgn, jeg husker det heldigvis ikke egentlig. Grunnen til at jeg idag husker at overleppen min er asymetrisk, og at dette i det hele tatt er noe negativt og ikke kun et sjarmerende trekk, er fordi jeg fant dagboken min i den nevnte esken...

I tillegg har jeg idag lært av en yngre, svært usikker og søkende utgave av meg selv, at jeg tydeligvis har skeive knær, tynne legger, for svai rygg, for bleik hud, for muskuløse underarmer, merkelig profil og alt for krøllete hår. I tillegg til det mest opplagte når du ser på meg, helt ufatterlig frastøtende øyenfarge...
Noe som i to år mått dekkes med brune (!?!) linser og gjemmes under dyna i 2 dager, samt fungere som gyldig sykefravær, når optikern må erstatte en mistet linse...

Jeg ønsker noen ganger at 15-årige Åsa, fikk lov til å møte 30-årige Åsa . Da kunne "Tante-Åsa" har fortalt Frøken Åsa at rompa hennes var D R I T H O T, at hun vil savne de fregnene om noen år, at 16-årige Pierre ikke var hennes livs kjærlighet, at det strengt tatt ikke er flaut å snuble på gata, at øyenfargen hennes er fin fordi den er foreldrenes og at jo, hun vil faktisk får barn som hun ikke et sekund vil vurdere å sette i skauen... Og nei, de er ikke alle høylydte små svin som lukter vondt og biter hardt.


(Eller jo, de er gjerne det, men heldigvis ikke de nydelige små englebarna hu får under sine vinger... Så nei, hun vil aldri jobbe i barnehage... )


MEN, jeg kan banne på at jeg om 20 år sitter å rister oppgitt på hodet av 30-årige Åsa og hennes tankar og problemer den gangen hun fortsatt kun hadde ET rart hår på kinnet, man fortsatt kunne kalle linjene for "smilerynker" og at cellulittene faktisk gikk å telle opp...

Problemene er ikke mindre, ikke større, ikke viktigere, ikke teitere den gangen da, nå eller snart. Bare annerledes. Lykken lærer man heldigvis å sette mer pris på, så den vokser med hvert nye hår på haken, hver nye nevrotiske hverdagskrise og hver nye smilerynke...

Satt her å tenkte at "heldigvis skriver jeg ikke dagbok lenger", men så var det denne bloggen da... Som nok er å finne i en eske en plass i cyberspacet om 20 år...






"Dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at de var selve livet..."

Foto: Monica Akselsen

Hele livet på 12-trikken...

Det slo meg her om dagen at livet kan sammenlignes med en trikketur gjennom Oslo by.

Vi starter turen på Majorstua og snirkler oss nedover over Frogner. Nyfødt. Du fullstendig bader i dyre gaver, leker og klær. Du eier ikke en krone, men hva gjør det når mor og far trekker kortet og gir deg alt du peker på?

Trikken beveger seg så over Solli og Aker Brygge. Her har vi igrunn kommet oss i barnehagealder og en viss tross har innfunnet seg. Vi eier verden og alle andre er litt teite. "Min" er både favorittord og tanke, og vi snakker ikke så mye med andre enn dem som befinner seg i våres lille "sirkel". Riktige leker er svært viktig.

Men så skjer det noe. For ila. få minutter er vi midt i horestrøket i Oslo sentrum. Puberteten... Uansett hvor vi snur hodet er det lår, bryster, lepper og kropper. Du vet ikke helt hva du skal føle. Du liker å se, men vil og tørr ikke helt å røre... Men det skjer ubenekelig noe med kroppen.

Heldigvis vrikker seg trikken videre over Jernbanetorget og det travle livet på Grønland. I livet har vi kommet oss til begynnelsen av tyveårene. Det er travelt, mange jern i ilden og masse mennesker overalt. Alt surrer litt fort forbi.  Du er litt usikker på hvor du skal men uansett hvor du snur deg er du aldri alene.

Litt videre og vi er på Løkka. Du begynner å finne deg selv og din egen stil. Livet roer seg litt ned og du tar deg tid å "sitte på fortaucafeet å kikke på folk". Du har fortsatt mange valgmuligheter og kan igrunn gå hvor du vil herfra. Alt er innen rekkevidde og du begynner på alvor å se livet som voksen ta form uten at du trenger å være for "satt" og låst. For akkurat som Løkka sitrer du fortsatt av liv, nysgjerrighet og vil ha både i pose og sekk og kan velge plukke fritt fra alt du har rundt deg.

Et par svinger og vi passerer raskt Torshov. 30-årskrisen er et faktum og ikke noe vi trenger å fordype oss i eller ønsker å huske.

Men før vi rekker å si "lykkepille" har vi kommet oss til herlige Sandaker og Storo hvor du får tilbake gangsynet igjen. Du skjønner ikke helt hva du tenkte på og var redd for for bare litt siden. Her har bygårdene store bakhager med lekeplasser, egen parkeringsplass og borettslag med bollebakende damer. Du ser sjarmen i å slå av en prat med nabodama og og ser sammen med ektefellen litt lengselsfyllt opp over Storokrysset og de bratte bakkene oppover.

De neste ti minuttene av turen, og tiårene av livet er igrunn en ganske behagelig opplevelse. Mye å se på, uten å helt gi de alt for overveldigende inntrykkene. Vakre hus, store eplehager, nydelige blomsterbedd og det er generelt litt mer stille enn resten av turen vært så langt. Vi kan lene oss litt tilbake og bare nyte og slappe av. Kjenne hvordan skuldrene senker seg og se Kjelsås og endestasjonen oppe ved Teknisk Museum nærme seg... Og så er trikketuren over. Det har vært en inneholdsrik reise.

Litt artig, litt skummel, litt kjedelig, litt tankevekkende og aldeles fantastisk!

"Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur..." :)

“True love is like a pair of socks: you gotta have two and they've gotta match.”

Jeg har lagt merke til at overgangen fra single til tosom har et par sjarmerende trekk. Ja, i tillegg til de mest opplagte selvsagt.

F.eks sokker. Jeg har i ila. av mitt 30-årige liv sikkert sendt en firesiffret antall med sokker til sokkehimmelen. Ikke par, men den ene. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg faktisk har fisket ut et sokkepar av vaskemaskinen, og står like forundret å kikker inn i trommelen hver gang og lurer på hvor de kan bli av.

Kjører de en "ninjasokk" og fordunster i en liten støvsky av usynlig ninjasokkstøv?

Står de på lur presset langs veggen innenfor døra, gjør korstegnet og kaster seg ut i samme sekund som denne åpnes?

Takler den ene av sokkeparet varmen på vannet dårlig, krymper til størrelse dukkesokk og faller ut av et av hullene, størrelse ert?

Anyway, teoriene har vært mange og frustrasjonen stor.

Det som nå plutselig har skjedd er at det er sokker overalt! Sokk i senga, sokk i sofaen, sokk bak sofaen, sokk på sokk på sokk mellom senga og sofaen... Love it!!!

Greit, de rekker meg til over kneet, men jeg trenger ikke lenger å stikke to nakne føtter ned i et par kalde Converse og bruke to timer på å tine de stakkers små blå tåssissene på kvelden. For jeg har plutselig fri tilgang på sokker! Og alle er sorte så frafall grunnet "ninjasokk" er ikke lenger et merkbart problem.

Det måtte altså en mann til for å løse en livslang krise...

Selv stiller jeg som stor spreder av bomullsdotter. Gud vet hva jeg egentlig bruker dem til, men med tanke på kvantiteten av dotter som velter ut av badet er enten noe på meg veldig reint, eller så har jeg bare merkelige fritidsproblemer. Siden jeg er zombie til klokken ti om morgenen og aldri husker noe som skjer før tredje kaffekoppen er fortert, får dette nok bare forbli et mysterie.

Jeg håper uansett mannen min er like fornøyd med alle bomullsdotter han nå har tilgang til, som det jeg er over alle sokker. Vi snakker en slags "quid pro quo" og gjensidig kløing av rygg her. Er ikke det grunnlag for et langt og lykkelig liv så vet ikke jeg!

Små gleder, mange sokker, stor lykke osv...

♥

"It's so hard when I have to, and so easy when I want to..."

Idag våknet jeg og var mistenkelig glad og opplagt. Smilte mens jeg strakk kroppen i sengen og myste mot solen som tittet inn gjennom persiennene og koste meg med lyden av fuglekvitter... Kaffeduften fra naboen var trengt inn i leiligheten og jaggu luktet det ikke litt ristet brød og...

Hele denne lykkegreia om morgenen er heldigvis svært sjelden vare, så jeg luktet umiddelbart lunta, dro dynen over hodet og snudde meg om sov i en time til.
Bare for å våkne en halvtime for seint, løpe rett inn i kjøkkendøra og tryne over tørkestativet jeg plassert midt i gangen kvelden før... Livet var å vater igjen.

Videre er det nåmere frost ute om morgenen. Eller utifra hva jeg kan se er 99% av byens samlede frost lokalisert på min bil. Det er jeg svært lite begeistret for.

Siden den høyre bildøra er den nærmest min leilighet er det den jeg låser opp, tømmer inn det jeg har i hendene i og begynner å skrape. Etter to skrap finner jeg ut at det er lurt å starte bilen for å få litt tinehjelp. så jeg setter bilen i fri fra feil side, vrir rundt nøkkelen, drar opp varmen og slår på radion. Og skraper videre...

Idag dykket jeg som vanlig inn på feil side... og vre om nøkkelen. Men droppet hvisnok å sette den i fri. Noe som er bittelitt uheldig når man ikke har foten på clutchen. Vel, kun en busk ble skadd og stolthet hadde jeg uansett ingen i utgangspunktet.

Nå er det heldigvis torsdag og helgen står for døra, med storfint besøk av store og små fra nord.
Jeg har allerede begynt å øve meg på å slappe av, gjennom å sove meg igjennom arbeidsdagen med åpne øyne.. Utrolig hva en liten mental dupp på 8 timer kan gjøre for vondtet i viljen.

Ha en strålende helg og pass dere for å stå opp med riktig bein først! Dagen kan bli urettferdig strålende! :D