torsdag 11. november 2010

Hele livet på 12-trikken...


Det slo meg her om dagen at livet kan sammenlignes med en trikketur gjennom Oslo by.

Vi starter turen på Majorstua og snirkler oss nedover over Frogner. Nyfødt. Du fullstendig bader i dyre gaver, leker og klær. Du eier ikke en krone, men hva gjør det når mor og far trekker kortet og gir deg alt du peker på?

Trikken beveger seg så over Solli og Aker Brygge. Her har vi igrunn kommet oss i barnehagealder og en viss tross har innfunnet seg. Vi eier verden og alle andre er litt teite. "Min" er både favorittord og tanke, og vi snakker ikke så mye med andre enn dem som befinner seg i våres lille "sirkel". Riktige leker er svært viktig.

Men så skjer det noe. For ila. få minutter er vi midt i horestrøket i Oslo sentrum. Puberteten... Uansett hvor vi snur hodet er det lår, bryster, lepper og kropper. Du vet ikke helt hva du skal føle. Du liker å se, men vil og tørr ikke helt å røre... Men det skjer ubenekelig noe med kroppen.


Heldigvis vrikker seg trikken videre over Jernbanetorget og det travle livet på Grønland. I livet har vi kommet oss til begynnelsen av tyveårene. Det er travelt, mange jern i ilden og masse mennesker overalt. Alt surrer litt fort forbi.  Du er litt usikker på hvor du skal men uansett hvor du snur deg er du aldri alene.

Litt videre og vi er på Løkka. Du begynner å finne deg selv og din egen stil. Livet roer seg litt ned og du tar deg tid å "sitte på fortaucafeet å kikke på folk". Du har fortsatt mange valgmuligheter og kan igrunn gå hvor du vil herfra. Alt er innen rekkevidde og du begynner på alvor å se livet som voksen ta form uten at du trenger å være for "satt" og låst. For akkurat som Løkka sitrer du fortsatt av liv, nysgjerrighet og vil ha både i pose og sekk og kan velge plukke fritt fra alt du har rundt deg.



Et par svinger og vi passerer raskt Torshov. 30-årskrisen er et faktum og ikke noe vi trenger å fordype oss i eller ønsker å huske.

Men før vi rekker å si "lykkepille" har vi kommet oss til herlige Sandaker og Storo hvor du får tilbake gangsynet igjen. Du skjønner ikke helt hva du tenkte på og var redd for for bare litt siden. Her har bygårdene store bakhager med lekeplasser, egen parkeringsplass og borettslag med bollebakende damer. Du ser sjarmen i å slå av en prat med nabodama og og ser sammen med ektefellen litt lengselsfyllt opp over Storokrysset og de bratte bakkene oppover.

De neste ti minuttene av turen, og tiårene av livet er igrunn en ganske behagelig opplevelse. Mye å se på, uten å helt gi de alt for overveldigende inntrykkene. Vakre hus, store eplehager, nydelige blomsterbedd og det er generelt litt mer stille enn resten av turen vært så langt. Vi kan lene oss litt tilbake og bare nyte og slappe av. Kjenne hvordan skuldrene senker seg og se Kjelsås og endestasjonen oppe ved Teknisk Museum nærme seg... Og så er trikketuren over. Det har vært en inneholdsrik reise.



Litt artig, litt skummel, litt kjedelig, litt tankevekkende og aldeles fantastisk!

"Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur..." :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar