Min velkjente selektive hukommelse skåner meg for mye, men her om
dagen kom noen forstyrrende minner tilbake. Tenårene. Pupper. Gutter…
Lord have mercy…
Det er strengt tatt ikke noen enkel sak å være tenåring noen plass
i verden, eller til noen tid, men noen tider og plasser mener jeg det er
vanskeligere enn andre. I skinnet til den tenårige utgaven av meg for eksempel.
Så her i etterkant husker jeg mest den store skrekken for gutter,
hvor rart hår jeg hadde, at rompen var for liten, øyene merkelige, og den
ulidelig lange ventan på å få pupper…
Jeg husker godt da jeg ble tenåring. Hest var best og det eneste i
verden. Helgene gikk til å farte landet rundt på sprang-konkurranser og turer
ut og inn på sykehuset etter diverse heste-knuse-knekke-brekke-klemme-skader.
Jeg har fortsatt noen heftige krigsskader som noen få heldige er blitt forært
tilgang til, men tro meg på mitt ord. Vi snakker kule arr!
Gutter var ikke-eksisterende i min verden før langt ut på
videregående. Jeg mistenker min mor for å stå bak min i overkant sene pubertet,
og lurer fortsatt på hva piller hun lurte ned i frukostgrauten og hva
senvirkninger jeg har å vente...
Og det ventedes utålmodig på pupper... U.T.Å.L.M.O.D.I.G.
.jpg)
Jeg husker enda at veggene på pikerommet var pyntet med bilder av
en yppig Marilyn Monroe, og alt fra sokker til erteposer stjelt på gymmen ble
flittig benyttet i kampen mot tiden og naturen. Tålmodighet er en dyd, og 15 år unge frøken Levina måtte pent vente et par år til før det begynte å stramme både her og der. Da var blandt annet den geniale teknikken ”hvis jeg ikke ser ned på tre uker, så er det plutselig der og tenk den overraskelsen!” benyttet. Det var de to lengste to timene i mitt liv…
Jeg ser med store forundrede øyne på dagens femtenåringer.
Evolusjonen? Noen særdeles heldige gymøvelser? Allergi? Noen sinnsyke Superwoman-gener?
Eller var jeg bare rett og slett det mest uheldige mennesket i
verden som tynn som en strek og med kapsen bakfrem måtte gå igjennom halve mitt
nå levde liv uten noen form for kvinnelige attributter? Antageligvis.
Men du skal ikke tro at de nyutvokste humps'n bumps var enden på
den lange paraden av hormonelle prøvinger man måtte igjennom. Neida. For da var
vi plutselig sytten og oppdaget det motsatte kjønn. (Igjen, mamma! Hva faen???
Var det i milkshaken du gjemte dem??)
Denne perioden var selvsagt noe alle mine venner vært igjennom
mange år i forveien uten at jeg fått det med meg. Fordi jeg brukte tiden til å
kjøre moped, plage lillebroren min, se frustrert ned i blusen og lære meg å
strikke ”leker til katten”. Alle på størrelse med en fylt hånd og laget av ull
som klødde som fy… hrm… sa katten…
Året jeg fylte sytten ble et stressende år, hvor det skulle klines
så mye som overhode mulig. For å komme i kapp mine andre venner som ved det
laget gjerne hadde hatt kjæreste i flere år, og som aldri helt uttalte hva hele
den der ”magien” med å henge med gutter var.
Vel, tidsnok skulle jeg nok finne det ut jeg og, men det var
strengt tatt litt i overkant mange frosker som skulle kysses før den tid, og å
være den heldige innehaver av en tannregulering gjennom hele videregående hjalp
ikke direkte på pågangsmotet...
Videre skulle jeg ila. det neste året rekke å forelske meg i byens mest populære gutt, faktisk på en eller annen uforståelig måte klare å fange han inn, bli brutalt dumpet etter et par måneder, sørge i et år, måtte gjennomleve at han ble sammen med byens peneste jente (som han nå faktisk er velfortjent lykkelig gift og har to barn med! :D ) og klare å få mensen i min hvite kjole på studentdagen. Tadaaa!
ER det rart jeg standhaftig mener at livet begynte 1999 da jeg
ankom Norge, og tenårene E.N.D.E.L.I.G var over. MED pupper! Som en
følelsesmessig krøpling som flydd landet grunnet knust hjerte, men en
følelsesmessig krøpling med pupper og uten tannregulering!: D
Så kjære gud i himmelen…
1993-1999. Rest in peace, å måtte dere aldri komme tilbake. Hold
dere langt unna unga mine sine tenår, lat aldri min selektive hukommelse vike
fra min side, og la meg få kysse frosker (alternativt en skikkelig god en) og
beholde en nokså spenstig pupp langt ut i pensjonsalder. Det er det minste du
kan gjøre etter og fullstendig ha ignorert samtlige av mine bønner da jeg gikk
for presten i -94!
Og så ønsker jeg meg fred på jord, mat til alle menneskene og en
sparkesykkel… Takk.
Amen!
Live, laugh, love. Og pris din lykkelige stjerne for at du er nesten voksen...
