søndag 25. juli 2010

Amor Vincit Omnia - Love Conquers All

Etter litt nye impulser utifra er det nå slik at alle uenigheter plutselig skal, og BØR løses med "stein, saks, papir".
Greit nok, men gutta har nå funnet en måte å jukse også i dette.

De har i tillegg til "stein,saks og papir, laget et tegn for "kjærlighet", for "kjærlighet vinner over alt" mener de hardnakket... De bruker dette trumfkortet akkurat sjelden nok til at jeg skal glemme det og blåøyd gå med på å løse uenigheten med dette rettferdige grep.
Greit. En to tre... Kortet i ermen... Nederlag.
Mor taper som vanlig og gutta spiser vaffelhjerter til kvelds. Igjen.




Hva skjer med verden? Når man ikke lenger kan løse verdensproblemer med noe så vanntett og rettferdig som "stein, saks, papir"? Og hvordan argumenterer man mot en plutelig veslevoksen og snusfornuftig 5-åring som med store runde øyne ser opp på deg og forklarer at "men mamma, kjærlighet vinner jo over alt...Er det ikke slik?" 

Dette er forøvrig lillebroren til den unge mannen som klarte å fullstendig avvepne sin mor som i en noe stresset Rimi-etter-jobb-situasjon.

Sebastian: "Mamma, jeg vil så gjerne ha pannekaker!"
Mamma: "Vi spiste pannekaker igår. Vi skal ha lasagne"
Sebastian: "Jammen jeg har så lyst på pannekaker mamma... Du er fin i dag forresten..."
Mamma: "Beklager vennen min. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om hva du har lyst på. Det viktigste er at vi får i oss mat før treningen..."

Dønn alvorlig og noe anklagende Sebatian: "Mamma!!! DET er ikke det viktigste!!! Det viktigste er familie mamma! Familie er alltid det viktigste...


 


Jeg misstenker at de snakket om *trommelvirvel* FAMILIE på skolen den uken...

Og ungen spiste selvsagt pannekaker i senga den kvelden siden jeg er en svak, svak sjel full av gode ideer, prinsipper og hensikter men med et svakt mammahjerte for kjappe kommentarer og noe ustabile, men akk så sjarmerende argumenter.

Noen ganger er det jaggu velfortjent for gutta å gi hverandre en high-five og triumferende blunke til hverandre etter vel utført oppdrag, mens de smilende nyter godene av hva de små smarte hodene koket sammen. I dette tilfellet pannekaker med sukker klokken ni om kvelden...

You win some, and you loose some...



Jeg tror i tillegg at jeg har klart å bli senildement ila. ukene barna har feriert med pappaen sin. Jeg går kveld etter kveld på "jeg trenger bare en kos til mamma, fordi jeg savnet deg sån" hvert kvarter de siste tre timene mens klokken i faretruende fart nærmer seg midnatt. Før det til slutt går opp for meg at jeg er lurt og at de knabber med seg litt popcorn, noen sekunder med tv-titting og enda et kvarter vekke fra Jon Blund hver gang jeg med et øredøvende "smelt" som ringer i ørene avleverer et fåraktig keitete smil og lar gutta smelte rundt halsen som to små våte kluter. Jeg er overtyget om at de gir hverandre en mental high-five bak nakken min før de setter timeren på 15 min og tussler tilbake til soverommet sitt...

 Jeg skjønner nå at jeg var en alt for lite utspekulert lita jente den gang for 25 år siden, og trøkk på helt feil knapper. Mitt trumfkort var fullstendig meltdown med høyfrekvente lyder og et furtetryne så imponerende at jeg i en alder av 17 var den stolte innehaver av en rynke mellom øyenbrynene. Dette med en aldri så liten dæsj av affektkramper som jeg kan vedde på at jeg kunne utløse på "Q".

Sammen med "jeg hater deg!!!!"

Dette ga meg sjelden mer enn et noe ensformig perspektiv på omverdenen gjennom et stakkittgjerde, populært kalt senga mi.


Så en aldri så liten salute til de små herligt utspekulerte, vakre, gode guttene mine, som med enkle grep styrer mora si som en distré marionettdukke.

With love.

/Mum ♥

lørdag 10. juli 2010

Bonderomantikken lenge leve!!!

Etter en snau uke hjemme på gården i Norrland föles storbyen veldig langt borte, og sommerkjolen står fint til skittne små tär som tasser rundt barbeint dagene lang.


Jeg har siste uken vare seg blitt kjört på av en trikk, stått i bilkö eller betalt blodpriser for en halvliter pils på et krampaktig kult utested. Det jeg isteden har gjort er å plantert blomster, servert frokost til mine små håpefulle på brett i hagen hver dag, blitt bitt til blode av en sillion mygg og erfart at halvdaue humler også brenner noe jävlig hvis man tråkker på dem.


De to sistnevnte, sammen med höysnue velger jeg glatt å avskrive som "sjarmerende sideffects" mens jeg dytter innpå med Zyrtec og bader i Salubrin med et teit smil på leppene. (Heksemiddlet Salubrin svir by the way akkurat like införnalisk jävlig som det gjorde når jeg var barn)



Det sykles isteden for kjöres, krydderurtene vokser i hagen og morgenkaffen inntaes på trappen lamme katten. (Som forövrig også er allergisk mot alt og en "skapbykatt" som knasker mer allergipiller enn meg).



Jeg blir oppriktig trist av tanken på at jeg om noen uker återigjen bor i en leilighet i byen i ukene, men tröster med at jeg får nyte herlig lantliv på Sörum i helgene og har bilen full av gamle greier jeg funnet i div. kott og boder på gården fra barndommen.



Hvis sentrum tidligere har värt "midlertidlig", så kan jeg herved skriftlig bekrefte at det aldri aldri aldri vil bli noe annet enn akkurat det. For bonderomantikken lever i beste velgående, og frk. Levina trenger et lite hus med en liten hage med små blomsterkasser og smååå smååå snegler som spiser opp blomstene sine.

Ellers blir hun trist på öyene sine...


God sommer folkens!
Og husk at humlene bor i gresset. De som flyver er kun pynt! :D