onsdag 27. januar 2010

Pinlig



Det finnes ufatterlig mange måter å drite seg ut på. Tro meg, jeg har prøvet de aller fleste. Man blir litt avtrubbet etterhvert og klarer ikke helt å la skammen helt nå innenfor smilet som elegant skjuler flausen.

Men jeg har altså klart å avdekke et par ting som gjør meg skikkelig flau i det siste. Det er fortsatt litt vondt å i det hele tatt tenke på dem.

Ulempen med å ha armer og bein som beveger seg raskere enn hodet, er at du til enhver tid står i fare for å gjøre ting som er ugjenkallelige og som for alltid vil ligge der svart på hvitt.

Du snoker rundt på Facebook, klikker og trykker og vips har du klart å sende en venneforespørsel til noen som du bare irritert nitrøkk på profilbildet til, i håpet om at "hvis jeg trykker hard og fort nok så lurer jeg Facebook og kommer inn til tross for at profilen er stengt". Dette er ofte nye kjæresten til eksen, eksen til kjæresten, søstra til eksen til kjærestens bestekompis, den kjekke faren til kompisen til sønnen din eller den kjekke kollegaen du aldri turt å hilse på. Folk du strengt tatt ikke ønsker skal se deg luske rundt. Utrolig pinlig.




Du sitter å skriver en mail, mest som terapi, med de tingene du aldri i verden ville turt å faktisk si, burde si, eller sendt en mail til noen om. (Eller du gjør, men gjerne når du er full og synes det er en kjeeempegod ide å sende en sms. Samme sms som du dagen derpå dessverre husker at du har sendt og med mysende øyne og skjelvende fingre klikker deg inn på, bare for å oppdage at den fullstendig mangler konsonanter, punktum og heldigvis er nokså uforsåelig.) Bare at du faktisk av misstak klarer å trykke på "send drafts" og hele den lagrede usendte mailboksen blir sendt ut. Smertelig pinlig.

Du står å ser deg i speilet mens du vasker hendene på fellesdoen. Du oppdager der at noe bor i nesen, at bh'n lite lekkert har lagd "dobbelpupp" samt at trusen strengt tatt er litt mer ubehagelig nysgjerrig enn nødvendig. Siden du er alene og en ikke rent så lite multitaskende og driftig sjel så skal dette selvsagt fikses. Det tar jo bare et par sekunder...
Resultatet er selvsagt at når døren brått blir røsket opp bak deg står du der med en finger langt opp i hjernen med ene puppen halvveis utenfor bh'n og med kjolen rundt livet mens du retter på trusen. Fryktelig pinlig. Mest for kollegaen som fremdeles står som forsteinet med store runde øyne bak deg, og nettopp smertelig fått erfart at du har en litt skremmende tattis...
For gud forby at dette faktisk ville inntruffet en plass hvor du ikke stod i fare for å møte vedkommende hver dag i de neste 3 årene...

Memo to self; Husk den beklager-at-jeg-gjorde-deg-spontanblind-og-årsaket-en-konstant-høyfrekvent-pipetone-i-ørene-dine-her-forleden-fruktkurven jeg må levere en dag... Undrer om det lages ferdigtrykte kort for anledningen?





En annen ting som jeg av en eller annen grunn synes er fryktelig pinlig, er å av misstak tute i trafikken.
Jeg bruker aldri hornet, men klarer allikevel titt og ofte lene meg mot det og sint hoink-hoinke på mine medbillister. Det er i min lille verden nesten på linje med å feiltrykke stygt på fjesern. Jeg vet jeg er rar...






Det er også fryktelig pinlig å hente barn i skole eller barnehage, pakke sammen sakene du tror er barnets og reise hjem. For å så dagen derpå påkle barnet noe av det du røsket med deg. Gjerne de svindyre Sorelstøvlene i et veldig spesiellt og lett igjenkjennelig mønster, møte skoenes rettmessige eier som er på vei ut døra når du ramler inn, og fortumlet prøve å forklare hvorfor du stjelt skoene til sønnen hans som måtte reise hjem i tøfflene dagen før.
Det er vanskelig å på de 30 sekundene du har til rådighet på en troverdig måte forklare at det både er en barnefar, besteforeldre og et par tanter som ivrig kjøper nye ting til barna dine hver uke og at du rett og slett har mistet kontrollen over garderoben og på hva dine barn eier og handlet i god tro. Samt at du er et distré rotehue som selv minst to ganger reist fra heimen din i tøffler og pysjbukse...

Når du samtidig ser at pappaen foran deg  ikke helt tror deg til tross for påklistret smil og høflige fraser, er pinligheten et faktum. Du vet at han alltid vil ha en bitteliten mistanke om at du faktisk prøvd å stjele skoene.








Jeg blir igrunn alltid litt forfjamset når jeg møter voksne. To barn, stasjonsvogn og et mangårigt eksteskap klarer ikke å ta den lille jenta med respekt for "de voksne" ut av meg...

Vil jeg i det hele tatt bli voksen? Og vil jeg gjøre alle disse flausene om igjen?
På a svarer jeg nei, og på b er svaret dessverre mest sannsynelig ja...






Og sån går nå dagan...


onsdag 13. januar 2010

Single bekjennelser




Jeg er som kjent single. Eller som min gode venn og overbærende plageånd så diplomatisk kaller det; Mellom forhold.

Han er lykkelig samboer og er en av disse som kan unne seg å se på meg med medlidenhet og spre gode råd og oppmuntrende kommentarer rundt seg til oss utskudd i samfunnet.

Det er igrunn straff nok å hver dag hive opp pakken med Fjordland på kassabåndet foran samme kvisete fjortis, som høylydt sukker når jeg kommer å forstyrrer i smsinga med den sikkert like kvisete og irriterende unge kjæresten. Å i tillegg daglig få servert disse tilsyneslatende velmenende "rådene" fra tosomme venner er strengt tatt på linje med å smekke igjen bildøra over mine allerede stivfrossne fingre.




Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over dette med at jeg tydeligvis bryter mot opptil flere naturlover ved å ikke dele kjøleskap med noen.

Ikke før jeg tippet over i mitt tredje år uten svette fotballsokker i vaskekurven, tannkremtuber uten kork og åpne dolokk.

Da begynte mine tosomme venner å, rent tilfeldig selvsagt, invitere "en hyggelig venn" over på middag samtidig som meg, sende ulogiske venneforslag på facebook, lykkelig kvitre: "jammen der er det sikkert maaange menn" når jeg fortalte at jeg skulle bytte jobb og se så der avslørende forskrekket ut når jeg gikk til innkjøp av en 120-seng etter at den gamle alt for store tatt kvelden.



Jeg ble ringt opp av en selger som skulle selge inn "fri familie" for en tid tilbake.

blablablablabla...
"...men er du gift?"
"Nei"
"Men det gjør inget. Du kan legge til kjæresten din i løsnigen og! Dere trenger ikke å være skikkelig familie asså..."
"Takk, men jeg har ikke kjæreste og nå må jeg virkelig..." *avbrutt av ivrig ung mann*
"Jammen da snakker du sikkert med venninnene dine heeele tiden! Her er det mange penger å spare!!!"






Jeg personlig ser mange fordeler med min tilværelse.

Jeg trenger ikke å bruke energi på å være hyggelig om morgenen.

Jeg har til dags dato til gode å etterlate meg oppvask, siden Grandis selvsagt spises fra fjølen og juice drikkes fra kartongen. Kaffekoppen skylles under litt vann og har siste halvår strengt tatt ikke vært i kontakt med oppvaskmiddel.

Håndkle't bor på badegulvet, og tannkremsflekkene på baderomspeilet er blitt til en integrert del av interiøret og ingen synes det er rart.

Jeg kan spre undertøyet rundt meg uten å riskere å komme hjem fra jobb til en leilighet full av kjærestekamerater som flirende sitter å snurrer trusa mi over hodet til fotballkampen.

Jeg nevnte at jeg slipper kjærestekamerater som ser på fotballkamp i leiligheten min?

Jeg kan rett og slett unne seg å være en gris, uten at noen tar meg i det!!!




Når det er sagt vet jeg at bestevenninna mi kommer til å ødelegge hele greia ved å  brutalt arrestere meg og komme med et tørt: "Åsa, det der er bare piss. Jeg vet du har lyst på kjæreste egentlig..."

Og hun har sikkert rett som vanlig. Jeg har bare hodet for langt opp i den single rævva mi for å innrømme det offentlig. Og i tillegg er jeg kald om beina.

Kanskje man skulle få seg en katt som kan sove på dem...?

Jeg luftet den tanken for en like singel venninne idag, varpå hun svarte;

"Det kan du bare drite i for det hjelper midt i ryggen.  Jeg har to!!!"




Om en måned og 1 dag skal jeg som vanlig bruke mye tid og energi på å meget overbevisende klage over "teite amerikanske påfund som bare skal få oss til å bruke penger" og "herregud, slik er det vel bare fjortiser som faktisk feirer" før jeg går hjem og bittert tuller i meg en vinflaske til "Sex and the City" etter å fullt frivillig jobbet 5 timer overtid og banet meg vei gjennom hjerteformede sjokolade-esker, blomsterkvaster og røde ballonger i min vei fra pizzadisken til kassa på Rimien...

Men jeg får lov å spise Grandisen min fra fjølen! Og det gjør meg oppriktig glad langt inn i sjelen! :D


"Kjære dagbok, idag møtte jeg en brannmann..."

Har jeg fortalt om mitt fantastisk upassende møte med brannmennene utenfor vinduet i fjerde etasje klokken tre på natta? Sikkert, men jeg føler jeg selv trenger en aldri så liten reminder om hvorfor man bør holde rompa varm og godt innpakket om natta...

Forsommerkveld i fjor, Bislet 4 etg., fritt for innsyn. Svensken går forbi speilet på vei ut av dusjen og bli slått ut av snøblindhet, i det ei blåvit skikkelse på mystisk vis har inntatt håndkleet mitt og stirrer forskrekket tilbake fra speilbildet. Hva gjøre? Selvbruning!!!

Jeg fortrenger traumatiske minner om "gulroten på videregående", "brune håndflater på jobbintervju" og favoritten "den hvite snørrstripa under nesa på det selvbrunede ansiktet på daten i 2007", og begynner å smøre med friskt mot! Herregud jeg vil bli brun og fresh!

Smøringa er ikke helt poenget her, så der skal vi ikke bruke så alt for mye tid. Den forløper igrunn uten større katastrofer, og det blir skrubbet hender og vasket føtter etter regelboka. Klok av gamle misstak velger jeg så å slå meg ut på sofaen kliss naken til kremen tørket inn for å unnga nye kriser på den fronten.

Så husker jeg ikke noe mer...

Klokken tre på natta våkner jeg i en flombelyst stue med store vinduer, uten innsyn vel å merke siden vinduet vetter inn i en vegg. Eller uten innsyn hvis man ikke har tilgang til en stor rød brannbil med stige, kurv og et par kollegaer...

Utenfor vinduet står en brannmann i full mundering, slange og det hele og ser i litt vantro. Jeg vet ikke hvem som såg dummest ut. Forfjamset, nå lett humrende brannmann eller nyvåken og SVÆRT forfjamset kliss naken svenske...

Noen nek til naboer hadde funnet det godt å grille på takterassen, årsaket brann, som igjen førte til tømming av blokka og brannmenn med stige.

Brannmennene fortsetter opp på taket og jeg stabler meg ut på balkongen innsurret i et teppe og ser ned. Der står halva blokkas innbyggere og følger med på actionen et par etasjer over hodet mitt, mens jeg i ørska ikke helt ser nødvendigheten i å bevege meg mer enn strengt tatt nødvendig, og tenner meg en røyk og blir stående og ser dumt ned på dem, mens noen roper at jeg nok bør komme meg ned.





Jeg hadde gjerne fortsatt historien med at jeg ble svept over rekkverket av en sterk brannmann og at vi red inn i solnedgangen på hans røde brannbil, men dessverre var ikke brannmennene fullt så fantasifulle (eller mitt brunsjoldete sovesiklende åsyn i Eva-drakten imponerte ikke) og jeg russlet helt udramatisk i seng. Etter at jeg trukket ned persiennene...

Brannmenn er oppskrytte.

fredag 8. januar 2010

Kopulering, formering og cløtchhåndtering...

Jeg er fryktelig opphengt i bil og trafikk om dagen ser jeg.

Når jeg tenker meg om så går jeg litt i hi om vinteren. Jeg er fint lite sosial, jeg drikker lite, jeg går nesten aldri ut å spiser, jeg går sjelden på kino, jeg dater ikke, jeg...

Herregud, jeg er blitt autofil!



Jeg vet hvorfor byen var tom for biler i jula. De var ikke på ferie. De var innendørs og kopulerte, for så å  spy ut små isete avkom 4 Januar. Det er ikke de samme bilene. De har formert seg og sakte men sikkert overtatt byen!!!

I tillegg har hele køen den umiskjennelige stanken av mishandlet og sakte døende cløtch.

Selv har jeg blitt en habil cløtcher som en del av mitt nyttårsforsett "god som gull", så min sti er ren!

Jeg har igrunn ikke så mye annet valg siden mine biler alltid velger å straffe meg på de mest oppfinnsomme måter når jeg er slem og kjører som ei kjerring. Og av en eller annen grunn driter jeg overraskende nok ikke penger. Det gjør dessverre uten unntak alltid vedkommende i bilen foran meg. Det stinker køcløtch, noe som medfører at jeg må slå av vifta og heller fryse ihjel for å ikke marinere min kjære firhjuling med spy fra innsiden.

Det positive med frysedelen er at kulde gjør litt mer interessante og positive ting med hunkjønn enn hankjønn.

Nå er det jo strengt tatt ikke noen annen i bilen som jeg stolt kan strutte for, så det ender oftest med at jeg sender en mms til min bestevenninne som dessverre sjelden er særlig imponert. Jeg mistenker henne for å ha en i overkant varm jakke, og at hun i bunn og grunn bare er misunnelig.




Apropå sitroner...

Det anbefales til opplysning IKKE å oppbevare rødvin på tom Fun flaske, for å så blande "saft" av denne klokken seks om morgen før du helt har våknet. Dagen blir bare ikke helt den samme når du har startet den med å spy i oppvaskkummen og må gulpe sur, utvannet vin resten av dagen...




Jeg har blitt fryktelig huslig i det siste. Jeg har både gått ut med søpla, satt opp et bilde og kjøpt meg strykjern. Sistnevnte var nok det lureste, siden det er begrenset hvor lenge du kan surfe på "nypult hippielook" som snart 30-åring. For jeg fyller altså 30 i år...

Min mamma er 30. I hodet mitt.
Hun var 30 når hun fikk min lillebror og det er rundt den tiden jeg sluttet å tenke over alderen hennes.

Hun er altså 30.  Og nå skal  JEG bli det???
Det betyr forresten at hun nå er...eh...oh!

Sorry muttern, jeg skal ikke klage mer...






Sån forøvrig lover jeg at jeg vil bli den mest barnslige, lekne drittungen av en 30 åring dere møtt.

Bare vent!










søndag 3. januar 2010

Hva man gjør i bilen???





Jeg bruker som kjent en god del tid i bil innimellom.

Jeg liker det, og har i det siste prøvd å kartlegge hva jeg egentlig driver med i bilen.
For å faktisk kjøre, det kan jeg sjelden huske at jeg gjort. Plutselig befinner jeg meg bare på punkt B...

Det kan fort være tilfelle at det jeg gjør i bilen strengt tatt ikke er hva de aller fleste andre gjør i bilen.


1.
Jeg skriker.
Høyt! Og banker rattet.
Noen ganger sammenfaller punkt 1. med punkdt 4. og/eller punkt 5. Det er det aller aller diggeste!

Hvor ellers kan man gjøre det nå til dags? Når jeg var en liten pike i de norrlandske skoger holdt det med å gå ut i skogen og gaule løs all frustrasjon i kjent Ronja-stil. Det funket av to grunner; 1. Jeg var et barn og kom unna med det meste. 2. Det er ikke fullt av folk i skauen i Sverige til enhver tid.

Her i norge kan du banne på at du skremmer vannet av en karl i knestrømper og Mariusgenser så fort du nærmer deg et område med små grønne dusker som skal bli juletreer når de blir voksne...

Det er mye god terapi i en god skriking! :)





2.
Jeg snakker høyt til meg selv.
Innimellom er det litt kjeft eller konstruktiv kritikk å få, men oftest er det en ren mental huskelapp.
Jeg har ikke sjangs å huske noe lenger enn 30 sek. hvis jeg ikke hører noen, eller meg selv si det høyt.
Så jeg skravler ivei.
Jeg har funnet ut at det er lurt å putte handsfreen i venstre øre når jeg gjør det, for å ikke gi andre traffikanter bevis for at jeg mangler en aldri så liten skrue...eller to...

Eller som min far pleide å si: "Det er bedre å holde kjeft og la omgivelsene tro du er gal Åsa, enn å åpne den og fjerne enhver form for tvil om saken..."





3.
Jeg tenker en veldig masse.

Uten å på noen måte antyde at tankevirksomheten til vanlig er nedprioritert...

  Den går bare gjerne i litt mer praktiske baner utenfor de fire dører.

I bilen filosoferes det over livet, døden, fremtiden, venner, fiender, ting jeg  gjort, ting jeg burde ha gjort, ting jeg skal gjøre, ting jeg aldri gjorde osv. osv. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at ingen store avgjørelser i undertegnedes liv er tatt uten i det minste en liten kjøretur til butikken og hjem igjen.





4.
Jeg synger!
Høyt, surt, ørebedøvende, men med stor innlevelse!





5.
Jeg griner.
Jeg ble en gang stoppet av politiet i en rutinekontroll. Stemningen ble litt småklein når jeg satt der med rødsprengte øyne, hikstet med snørrleppe, dirrende stemme og søkte etter førerkortet...

Det er veldig praktisk å grine i bilen. Der er du alene, du har musikk tilpasset grininga, du kan røyke og skrike, kjefte og banne så mye du vil. Det gjør også at du ikke har behov for å sippe andre plasser og de dyre putetrekkene slipper saltvannsfossen og maskaraklin. Genialt!






6.
Jeg sminker meg.
Kun i køen som stopper på Økern om morgenen, og kun i de to minuttene. De dagene trafikken av mystisk grunn dundrer på helt til jobb, er de dagene folk med bekymret mine forsiktig lurer på om "jeg er syk" eller "har jeg det bra" resten av dagen.

"Neida, jeg har bare den naturlige sjønnheten min i vesken fremdeles..."





Neste uke: Hva gjør Åsa på do?

To be continued... (or not...)






lørdag 2. januar 2010

Godt nytt år!

Godt nytt år, og takk for det gamle!

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at dette vært det helt mest fantastiske året, men det har jaggu vært fyllt med herlige dager som kom og gikk lell.

"Horas non numero nisi serenas"


Nytt år, nye muligheter og det går mot vår!


Jeg har en gammel kunde fra min tid som selger som lagt sin elsk på meg og tilbyr sine tjenester så fort hun mener hun har noe spennende å komme med. Oftest til bursdag og jul, men det ramler ofte ned et par brev i postkassa mi derimellom og. Håndskrevet.

Hun er nemlig synsk. Jobber som "spådame" og sender meg et brev med en "reading" når det er noe hun synes jeg burde vite.  Som når et nytt år står for døra...

Utrolig søt liten dame, vars brev har blitt et  koselig lite innslag oppkrupet i sofakroken med tekoppen i ny og ne'.


Enlig henne skal jeg i år bla:

* Få en god slant helt uventet, som gjør at jeg tar en reise.

*Få en ny veldig god venn i forbindelse med en hobby.

*Få vise nye sider og talenter i forbindelse med jobb.

*Gjenoppta kontakten med noen jeg glemt hvorfor jeg var glad i.

*Bruke mye tid på venner og på å tenke på fremtiden.

* Møte min store kjærlighet og bli samboer.

*Jeg slutter å røyke i forbindelse med sommerferien.


Busy year med andre ord...  ;)


Sånn rent personlig tror jeg uansett 2010 vil bli et bra år!




Jeg opererer ikke med nyttårsforsetter, men har som de fleste en plan lell. La oss heller kalle det "ting jeg lover meg selv at jeg skal få til". Forskjellen fra forsetter er som tydelig fremkommer enorm...

Jeg skal bli enda flinkere til å bruke fritiden min til fornuftige ting. Ergo skal jeg prøve å slite meg fra meg selv og dra ned på den dyrbare "Åsa-tiden", (Les; klippe mindre tånegler i sofaen og drikke mindre rødvin i vinduet) og komme meg ut i skog og natur og dra meg meg mine tånegleklippende og rødvinsdrikkende venner på det! :)






Jeg skal reise til varmen ila. de neste par-tre månedene og lade slitne batterier.
Det frister faktisk litt å reise helt mutters alene og bare ta det helt med ro, klippe tånegler og drikke rødvin...






Flytte. Jeg skal flytte. Det skal jeg ila. året. Yes...
(Nå er det siste gang på mange år!)




Jeg skal lære meg å lage mat! Eller ihvertfall bli bedre på det.
Vel, jeg skal ihvertfall lære meg å lage et eller annet...






Sån ellers skal jeg kose meg med de herlige ungene mine, spise god mat, drikke god vin, gå lange turer, ta en skikkelig digg sommerferie og leke som en liten unge!








Så takk for det gamle, og godt nytt år!!!