søndag 23. september 2012

Hvorfor er alle så jævla lykkelige?

Ja, dette er et produkt av mørke kvelder, i overkant mye stress i hverdagen om dagen, og en generelt kjip periode. Men...

Jeg tar meg ofte i å se på andre mennesker, og lure på hvordan de får det til. Tenke tilbake, og lure på hvordan jeg fikk det til. Alle de lykkelige menneskene som gjør alt de har lyst til, er sosiale, har masse tid, og er som hentet ut ifra en amerikansk komedie med varmt filter og skingrende latter. Plettfrie Facebook-liv IRL.

For lik minnene fra barndommens sommere, går alt over 6 måneder tilbake i tid konstant under et slags skimrende, always sunny, happy, smilende lys.

Ulempen med å ha selektiv hukommelse, og alltid huske kun de gode bekymringsfrie dagene, solfylte sommerkvelder som aldri tok slutt, lykkelige barbeinte barn, smilende mennesker og stresslaus hverdag, er at hver dag i nået føles som et sant kaos og uoverkommelig tidsklemme. Og man lurer på hva man har gjort galt, fordi det var jo ikke slik for litt siden. Og det er ikke slik for andre. Alle andre smiler og er på vei en plass, har en plan, har kontroll, har et fantastisk spennende liv. Og er så forbannet lykkelige.

Men om 6 måneder vil jeg garantert huske knitringa fra peisen, møter med gode venner, stolte barn som fått alle rett på gloseprøven og fantastiske bøker jeg lest. Og at jeg smilte, løpte i regnet, og var på vei artige plasser og til spennende mennesker.

Men når man da sitter midt i livet sitt med bekymringer og hverdagstraumer opp over ørene, er det vanskelig å beholde gangsynet og huske å smile til den grå og dratte karikaturen av den sprudlende jenta i speilet. Smilene blir forbeholdt omgivelsene, og når barna, vennene, bekjente, kollegene og folka i gata har fått det som er av overskudd, er det sjelden stort igjen til hu grå i speilet.

Jeg velger å tro at det hører høsten til, og at jeg har opplevd dette hvert bidrige år men valgt å kun huske de dagene jeg vært høy på livet, barna, oppgaver, meg selv, andre.

Eller var småbedugget...

Så, mens jeg frenetisk prøver å holde en hissig liten høstdepresjon på armlengdes avstand, som hvert år, kommer jeg sikkert som vanlig sitte på en fortauskafé mutters alene med en varm kaffekopp, og se på alle de menneskene som er så forbannet lykkelige. Og føle meg litt ensom og ikke helt passe inn. Og kose meg litt med den følelsen. Og til sommeren kommer jeg å huske tilbake på den herlige høsten hvor jeg koste meg så fælt på den fortauskafeen hvor de hadde så god kaffe, hvor jeg kunne ta meg tid til å se på folk og filosofere over livet og legge slagplanen for fremtiden.

Leve i nået er for de andre, og folk som drukket for mye kaffe. Passe inn i verden får jeg gjøre når jeg blir stor, og min rare lille boble vil sikkert briste så snart de første solstrålene til våren treffer kinnet.

Jeg vegrer å godta at jeg er den eneste som opplever verden slik. Som trekker seg unna og lurer på om alle andre spiller et nevrotisk spill, eller om det er du som bare ikke passer inn.

 Si meg, hvorfor er dere så jævla lykkelige hele tiden? :O