Det er greit å møte seg selv i døra, så lenge man har løpefart...

Foto: Monica Akselsen

 
Jeg har bedrevet litt selvransakelse i det siste. Løftet på hver stein og røsket i alle tilgjengelige dører. Plassert lupen over både ut og innside, tenkt, målt, følt, vurdert og konkludert. Dette i forbindelse med noe lite, men fyllt på randen av frustrasjon, som jeg fant i bunnen på en eske...

Jeg sitter med speilet og lar meg begeistre med litt skrekkblandet fryd, eller fascinere er vel rettere sagt ordet, alternativt forundres litt i sjokk og vantro...(med svært god vilje 3 sider avsamme sak) av årets nye 13 cellulitter, et merkelig hår på kinnet, smilerynken som faktisk forsvinner inn i hårfestet og en merkelig tånegl som jeg må søke om eget pass til når jeg stikker til syden om noen uker.

 Jeg husker for 15 år siden da mitt største problem var at jeg hadde fregner og at overleppen var ørlite asymetrisk. Eller det er løgn, jeg husker det heldigvis ikke egentlig. Grunnen til at jeg idag husker at overleppen min er asymetrisk, og at dette i det hele tatt er noe negativt og ikke kun et sjarmerende trekk, er fordi jeg fant dagboken min i den nevnte esken...

I tillegg har jeg idag lært av en yngre, svært usikker og søkende utgave av meg selv, at jeg tydeligvis har skeive knær, tynne legger, for svai rygg, for bleik hud, for muskuløse underarmer, merkelig profil og alt for krøllete hår. I tillegg til det mest opplagte når du ser på meg, helt ufatterlig frastøtende øyenfarge...
Noe som i to år mått dekkes med brune (!?!) linser og gjemmes under dyna i 2 dager, samt fungere som gyldig sykefravær, når optikern må erstatte en mistet linse...

Jeg ønsker noen ganger at 15-årige Åsa, fikk lov til å møte 30-årige Åsa . Da kunne "Tante-Åsa" har fortalt Frøken Åsa at rompa hennes var D R I T H O T, at hun vil savne de fregnene om noen år, at 16-årige Pierre ikke var hennes livs kjærlighet, at det strengt tatt ikke er flaut å snuble på gata, at øyenfargen hennes er fin fordi den er foreldrenes og at jo, hun vil faktisk får barn som hun ikke et sekund vil vurdere å sette i skauen... Og nei, de er ikke alle høylydte små svin som lukter vondt og biter hardt.


(Eller jo, de er gjerne det, men heldigvis ikke de nydelige små englebarna hu får under sine vinger... Så nei, hun vil aldri jobbe i barnehage... )


MEN, jeg kan banne på at jeg om 20 år sitter å rister oppgitt på hodet av 30-årige Åsa og hennes tankar og problemer den gangen hun fortsatt kun hadde ET rart hår på kinnet, man fortsatt kunne kalle linjene for "smilerynker" og at cellulittene faktisk gikk å telle opp...

Problemene er ikke mindre, ikke større, ikke viktigere, ikke teitere den gangen da, nå eller snart. Bare annerledes. Lykken lærer man heldigvis å sette mer pris på, så den vokser med hvert nye hår på haken, hver nye nevrotiske hverdagskrise og hver nye smilerynke...

Satt her å tenkte at "heldigvis skriver jeg ikke dagbok lenger", men så var det denne bloggen da... Som nok er å finne i en eske en plass i cyberspacet om 20 år...






"Dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at de var selve livet..."

Foto: Monica Akselsen

Hele livet på 12-trikken...

Det slo meg her om dagen at livet kan sammenlignes med en trikketur gjennom Oslo by.

Vi starter turen på Majorstua og snirkler oss nedover over Frogner. Nyfødt. Du fullstendig bader i dyre gaver, leker og klær. Du eier ikke en krone, men hva gjør det når mor og far trekker kortet og gir deg alt du peker på?

Trikken beveger seg så over Solli og Aker Brygge. Her har vi igrunn kommet oss i barnehagealder og en viss tross har innfunnet seg. Vi eier verden og alle andre er litt teite. "Min" er både favorittord og tanke, og vi snakker ikke så mye med andre enn dem som befinner seg i våres lille "sirkel". Riktige leker er svært viktig.

Men så skjer det noe. For ila. få minutter er vi midt i horestrøket i Oslo sentrum. Puberteten... Uansett hvor vi snur hodet er det lår, bryster, lepper og kropper. Du vet ikke helt hva du skal føle. Du liker å se, men vil og tørr ikke helt å røre... Men det skjer ubenekelig noe med kroppen.

Heldigvis vrikker seg trikken videre over Jernbanetorget og det travle livet på Grønland. I livet har vi kommet oss til begynnelsen av tyveårene. Det er travelt, mange jern i ilden og masse mennesker overalt. Alt surrer litt fort forbi.  Du er litt usikker på hvor du skal men uansett hvor du snur deg er du aldri alene.

Litt videre og vi er på Løkka. Du begynner å finne deg selv og din egen stil. Livet roer seg litt ned og du tar deg tid å "sitte på fortaucafeet å kikke på folk". Du har fortsatt mange valgmuligheter og kan igrunn gå hvor du vil herfra. Alt er innen rekkevidde og du begynner på alvor å se livet som voksen ta form uten at du trenger å være for "satt" og låst. For akkurat som Løkka sitrer du fortsatt av liv, nysgjerrighet og vil ha både i pose og sekk og kan velge plukke fritt fra alt du har rundt deg.

Et par svinger og vi passerer raskt Torshov. 30-årskrisen er et faktum og ikke noe vi trenger å fordype oss i eller ønsker å huske.

Men før vi rekker å si "lykkepille" har vi kommet oss til herlige Sandaker og Storo hvor du får tilbake gangsynet igjen. Du skjønner ikke helt hva du tenkte på og var redd for for bare litt siden. Her har bygårdene store bakhager med lekeplasser, egen parkeringsplass og borettslag med bollebakende damer. Du ser sjarmen i å slå av en prat med nabodama og og ser sammen med ektefellen litt lengselsfyllt opp over Storokrysset og de bratte bakkene oppover.

De neste ti minuttene av turen, og tiårene av livet er igrunn en ganske behagelig opplevelse. Mye å se på, uten å helt gi de alt for overveldigende inntrykkene. Vakre hus, store eplehager, nydelige blomsterbedd og det er generelt litt mer stille enn resten av turen vært så langt. Vi kan lene oss litt tilbake og bare nyte og slappe av. Kjenne hvordan skuldrene senker seg og se Kjelsås og endestasjonen oppe ved Teknisk Museum nærme seg... Og så er trikketuren over. Det har vært en inneholdsrik reise.

Litt artig, litt skummel, litt kjedelig, litt tankevekkende og aldeles fantastisk!

"Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur..." :)

“True love is like a pair of socks: you gotta have two and they've gotta match.”

Jeg har lagt merke til at overgangen fra single til tosom har et par sjarmerende trekk. Ja, i tillegg til de mest opplagte selvsagt.

F.eks sokker. Jeg har i ila. av mitt 30-årige liv sikkert sendt en firesiffret antall med sokker til sokkehimmelen. Ikke par, men den ene. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg faktisk har fisket ut et sokkepar av vaskemaskinen, og står like forundret å kikker inn i trommelen hver gang og lurer på hvor de kan bli av.

Kjører de en "ninjasokk" og fordunster i en liten støvsky av usynlig ninjasokkstøv?

Står de på lur presset langs veggen innenfor døra, gjør korstegnet og kaster seg ut i samme sekund som denne åpnes?

Takler den ene av sokkeparet varmen på vannet dårlig, krymper til størrelse dukkesokk og faller ut av et av hullene, størrelse ert?

Anyway, teoriene har vært mange og frustrasjonen stor.

Det som nå plutselig har skjedd er at det er sokker overalt! Sokk i senga, sokk i sofaen, sokk bak sofaen, sokk på sokk på sokk mellom senga og sofaen... Love it!!!

Greit, de rekker meg til over kneet, men jeg trenger ikke lenger å stikke to nakne føtter ned i et par kalde Converse og bruke to timer på å tine de stakkers små blå tåssissene på kvelden. For jeg har plutselig fri tilgang på sokker! Og alle er sorte så frafall grunnet "ninjasokk" er ikke lenger et merkbart problem.

Det måtte altså en mann til for å løse en livslang krise...

Selv stiller jeg som stor spreder av bomullsdotter. Gud vet hva jeg egentlig bruker dem til, men med tanke på kvantiteten av dotter som velter ut av badet er enten noe på meg veldig reint, eller så har jeg bare merkelige fritidsproblemer. Siden jeg er zombie til klokken ti om morgenen og aldri husker noe som skjer før tredje kaffekoppen er fortert, får dette nok bare forbli et mysterie.

Jeg håper uansett mannen min er like fornøyd med alle bomullsdotter han nå har tilgang til, som det jeg er over alle sokker. Vi snakker en slags "quid pro quo" og gjensidig kløing av rygg her. Er ikke det grunnlag for et langt og lykkelig liv så vet ikke jeg!

Små gleder, mange sokker, stor lykke osv...

♥

"It's so hard when I have to, and so easy when I want to..."

Idag våknet jeg og var mistenkelig glad og opplagt. Smilte mens jeg strakk kroppen i sengen og myste mot solen som tittet inn gjennom persiennene og koste meg med lyden av fuglekvitter... Kaffeduften fra naboen var trengt inn i leiligheten og jaggu luktet det ikke litt ristet brød og...

Hele denne lykkegreia om morgenen er heldigvis svært sjelden vare, så jeg luktet umiddelbart lunta, dro dynen over hodet og snudde meg om sov i en time til.
Bare for å våkne en halvtime for seint, løpe rett inn i kjøkkendøra og tryne over tørkestativet jeg plassert midt i gangen kvelden før... Livet var å vater igjen.

Videre er det nåmere frost ute om morgenen. Eller utifra hva jeg kan se er 99% av byens samlede frost lokalisert på min bil. Det er jeg svært lite begeistret for.

Siden den høyre bildøra er den nærmest min leilighet er det den jeg låser opp, tømmer inn det jeg har i hendene i og begynner å skrape. Etter to skrap finner jeg ut at det er lurt å starte bilen for å få litt tinehjelp. så jeg setter bilen i fri fra feil side, vrir rundt nøkkelen, drar opp varmen og slår på radion. Og skraper videre...

Idag dykket jeg som vanlig inn på feil side... og vre om nøkkelen. Men droppet hvisnok å sette den i fri. Noe som er bittelitt uheldig når man ikke har foten på clutchen. Vel, kun en busk ble skadd og stolthet hadde jeg uansett ingen i utgangspunktet.

Nå er det heldigvis torsdag og helgen står for døra, med storfint besøk av store og små fra nord.
Jeg har allerede begynt å øve meg på å slappe av, gjennom å sove meg igjennom arbeidsdagen med åpne øyne.. Utrolig hva en liten mental dupp på 8 timer kan gjøre for vondtet i viljen.

Ha en strålende helg og pass dere for å stå opp med riktig bein først! Dagen kan bli urettferdig strålende! :D

Life for dummies...



Jeg har siden jeg var veldig liten blitt gjort oppmerksom på at jeg er en meget spesiell lita pie. Når jeg var lita var dette selvsagt stor stas! Alle små prinsesser vil jo være spesielle! Og når jeg ikke følte meg spesiell nok, tvang jeg høylydt omgivelsene til å se hvor spesiell jeg var, og ihvert fall HØRE det. Voila! Spesiell!

Eller opstinat som mange oppgitt refererte til meg som... Og jeg ikke før mange år senere skjønte ikke var synonymt med den betydelsen av "spesiell" som jeg alltid speilet meg i.
Men mer "eh...jo hun er jo veldig...eh...spesiell hu derre Åsa..."

6-åring

Som tenåring var jeg fortsatt spesiell. Spesielt hormonell og høylydt. Og spesielt sær og tørst. Heldigvis klarte jeg meg ufortjent godt gjennom den perioden, og de eneste arrende jeg sitter igjen med er en ufatterlig dårlig sluttkaraktær fra videregående, et stykke knust tenårshjerte, kvalme ved tanken på appelsinjuice og et nikotinberoende som enda melder seg sån ca. hver tredje time...

Men så langt er alt dette egentlig ganske problemfritt.
Foreldre elsker deg uansett hvor sær og jævlig du er. Fordi de må.
Lærere er kurset og har betalt for å takle det. Ungdomskjærester er programmert for å knuse hjerter. Det er jobben dems.
Og tenårsvenner er så opptatt med å takle sitt eget liv at de glatt overser at du er et hormonstinnt lite yngel av et obstinat lite stykke hunndjevel.



Tenåring


Det som er mer kinkig er når man blir voksen. Da må man ta ansvar for sitt merkelige temperament, styre sine sære innfall og selv stå til svars for alt av verbalt oppgulp som er truendes med å komme ut av kakehullet ved et sekunds ubetenksomhet. Man skal forholde seg til kollegaer, mann, barn, barns venners, barns venners foreldre, svigerforeldre, naboer og folk flest i gaten...

Plutselig kan ikke alle problemer løses ved å legge seg ned på butikksgulvet, problemer blir ikke borte fordi man slår hardt i dører og kaller folk for "idiot", "drittkjerring" og komme med fantastisk gjennomtenkte slagord som "jeg hater deg!!!!!". 

Du kan ikke lenger slå opp over sms, og ikke kan du bare la vær å stå opp av sengen en dag bare fordi du er trøtt og heller vil ligge å høre på Nirvana...

Nesten voksen

Og når så endelig trangen til å gi uttrykk for enhver liten følelse, si nøyaktig alt du tenker til enhver tid og fare opp over minste detalj til slutt begynner å gi seg og du føler skuldrene behagelig synker litt etter mange år med krampaktige spasmer, ja da kan du banne på at du helt fra det blå er en "idiot", "råteit" og en "drittkjerring" til avkommet som ligger på butikksgulvet å hyler og tydeligvis hater deg...

Det er da du i en noe meditativ modus inntaler deg selv at "det går snart over" Og faktisk tror på det!!!

Er ikke den mennesklige hjernen en herlig innretning? Så fantastisk selektiv når det kommer til hukommelse og så brutalt ubrukelig når det kommer til selvinnsikt.

Og sån går nå livet... it takes a fool to remain sane...

Gotta love it!!!   :D

"The best things in life are free..."

Jeg har ikke så mange duppeditter. Min laptop er fra forrige århundrade, og en gave fra en god venn som ellers ville begravd den for flere år siden. Den funker. Eller den funker innimellom. Hvis man snakker pent til den, styker den ømt over harddisken. Og blåser i vifta hvert 5:e minutt og bygger den opp med 4 telysholdere på bordet. Og stikker inn en liten tannpirker i hullet lamme kontakten...

Klok av skade bør man stille inn "auto-draft/save" på hvert 30 sek. For den er litt som en dame. Følg med nå! Du trykker på feil knapp EN gang, og hele greia slår seg av. Og den bruker en drøy halvtime på å starte opp igjen... Hvis du er så heldig at du ikke får "bluescreen" og fullstendig vranglås resten av kvelden. Får du spørsmål om å "starte opp i sikkerhetsmodus", gå for det!!!! Det tar litt tid, bildet dykker litt motvillig opp til slutt, ser litt merkelig ut, men du får ofte jobben gjort til slutt. Du bør uansett med jevne mellomrom kjenne etter på undersiden om hele greia begynner å gå for varm, og da eventuelt blåse litt i vifta for å forlenge brukstiden du har til rådighet noe.  Før den tar kvelden med noe som kan minne om hodepine...  Det kan også fungere å fjerne den fra fanget og tippe den over på rygg på en flat yta for å gi luftehullene fullt gjennomtrekk...

Poenget, er at det gir en litt sær tilfredstillhet å få liv i sine vel brukte ting og at man ikke må ha de nyeste og dyreste for å med et fornøyt smil få jobben gjort. La oss kalle det ting med sjel. Eller sjarm hvis du vil. (Eller bare kall dama vrang og ta deg en øl og se på fotball i steden...)

Som her om kvelden når jeg fant en tyvekroning i sofaen, hvor jeg lå blakk som en kirkeråtte dagen før lønning og lurte på om den som fant på uttrykket "de beste tingene i livet er gratis" var høy????

Gratis?!?!

Man kan stikke på picnic, men da må jeg jo ha med mat? Jeg sjekket med Kiwi, men mat kostet fortsatt penger.

Man kan reise til en venninne. Det pøsregner og T-banen har begynt med det noe uheldige fenomenet kontrollører. De tar cash. Men også plastkort. Men den strenge mannen i banken har lært meg at det er lureri. Plastikpenger er også penger...

Hva med å krype opp i sofakroken med kjæresten å se på tv? Nei, sant det. Han befinner seg 141 mil unna... Full av pågangsmot løfter jeg telefonrøret! Men SAS spurte meg om et kortnummer. Jeg ga den hyggelige damen nummeret til mitt gratis lånekort på biblioteket. Vel, jeg sitter fortsatt i Oslo...

Man kan gå på museet. Med tanke på hvor gamle ting de samler på der inne burde jeg jo strengt tatt få betalt for å stikke snuten innenfor de støvete dørene. Til min store overraskelse snakker vi har tresiffrede beløp. Til den prisen burde de i det minste kaste med noen grillpølser, et par kuli og en allergipille. Men snerpa bak glasset sto på sitt...

Vel, tilbake til tyvekroningen jeg fant i sofaen.

Lykkelig hoppet jeg i bilen, freste avgårde til IKEA på bensindampen og med en illsint rød lampe i dashbordet, for å kjøpe meg gardinstangen Irja til kr. 15,-
Jeg plukket med meg en liten gul plastikkblomst til 5 kroner i tillegg og stilte meg i en halvtimes kø for å bytte min fine gardinstang med tilhørende blomst mot den nå klamme tyvekroningen jeg ruget stolt på i hånden.

Jeg så nok litt ut som en trippende 5-åring som skal kjøpe is selv for første gang der jeg sto, for mannen i kassen stoppet opp, lente seg mot kassamaskinen og smilte bredt før han med en mantelbevegelse kastet tyvekroningen opp i luften og ga den en liten tupp i rævva før den landet pent i kassaskuffen. Den smilende kassamannen trøkk bestemt fast hva som kan være dagens korteste kvittering i hånden min, og forklarte at det ofte ble tatt kontroller av folk som kjøpt "mistenkelig lite" og at jeg jo ikke måtte komme i trøbbel. Jeg som skulle henge opp gardiner og alt!

Jeg brettet pent og pyntelig kvitteringen og puttet den i lommen. Klar for å stå til svars for sivilkledde deep-deep-undercover-security-IKEA-agents med bikkjer, gummihåndsker og menende blikk. Den gangen ei. Og takk for det.

Hjem å få gardinstang på plass og andektig tre på to limegrønne, skrynklete gardiner fra bunn av en flytteeske. Bare for å resten av kvelden stolt sitte å se på underverket. Jeg kan love at ikke en Mingvase ville gitt meg mer lykke i sjelen der og da. Min gardinstang! Med MINE møllkuleduftende og skrynklete gardiner. I mitt vindu!

Konklusjonen er at de beste små tingene i livet sjelden er gratis, men trenger ikke å koste mange kronene.

En gardinstang til 15 kroner, en sårt ønsket og godt innlest god bok med klissete sider på loppis, en stein med pålimte øyne og garnhår rett fra barnehagen ...eller en hjemmemekket viltgryte på et teppe i hagen.

Lykke i en ung frøknas sjel!

/Lykkeliten

The devil wears reality...

Sommeren er helt fantastisk! Herlig sol, varme kvelder i parken, lyse kvelder og lange netter. Fantastisk!!!

Før ferien og under ferien. Når ferien er over er jeg ferdig med sommeren. Da vil jeg ha høst.

Plustelig blir jeg småpanisk av å være klam, solen stikker i øyene og vepsen er utrolig nærgående og kosete plutselig. Småstein i sandalene, en merkelig solskille på tvers av halsen som jeg ikke aner hvor kommer fra og en skulder som bare ikke gidder å slutte å flasse... Og hvis jeg ikke får lov å bruke singlet på jobben så dreper jeg snart noen! Det er varmt!!!

For to måneder siden var alt nevnt over pur lykke! Alt var kos og forventninger til en slik sommer som man alltid drømmer om før den setter inn. En dagdrøm i et slikt litt gult lys hvor alt går litt saktere, alle ler med alle tennene og kaster hodet bakover samtidig som det flyr fugler og andre passende detaljer i bakgrunnen. Alle lyder er litt dovne og alle gatemusikanter spiller plutselig gitar isteden for trekkspill...

Ferie kommer, ferie tar slutt. Hverdagen tar ved igjen. Når alt er over er de siste nedslitte restene av sommeren bortkastet.

Nei, gi meg nå vind, gule blader, ettermiddagssol, frostrøyk om morgenen og strikket lue som ramler ned i øyene. Kvelder i sofakroken foran peisen med en tykk bok, kaffe som lukter kanel, tykke sokker og alt for lang t-shirt. Turer i en gulrød utmark med kakao i thermosen og Mariusgenseren som klamrer seg rundt kroppen. For siden det bare er August ser jeg selvsagt høsten i et slikt gult lys hvor alt går litt saktere, alle ler med alle tennene og kaster hodet bakover samtidig som det flyr trekkfugler og andre passende detaljer i bakgrunnen. Alle lyder er litt dovne og gatemusikerne spiller chello isteden for trekkspill...

Vinteren har jeg foreløpig ingen barnslig romantisk forestilling eller dagdrømmer om, men der kommer isteden julen inn i bildet. Den vakre, hvite julen med alle de lykkelige og smilende barna, den gode maten, snøfnugg på størrelse med småfly som sakte daler ned og alle stearinlysene... Kun lykkelige mennesker, ingen nære-dødenopplevelser i matbutikken, julegavejakt fra helvette, sludd og datakrasj på jobb lille julaften.

Og så våren da... *rørt* Våren...Vann som porler, bare asfaltflekker, drypping fra takene... Ingen blå stumper etter uventede isflekker når de høyhelte skoene er blitt introdusert for tidlig, bikkjekalde morgener og rådyr som driter på trappen...

Så egentlig elsker jeg alle årstidene, så lenge jeg befinner meg et par måneder i forkant av dem...
Og i min egen lille naive boble av urokkelig barnetro...

Jeg er en håpløs dagdrømmer som synes virkeligheten er kjip når den skal drive å være så...virkelig!
Nei, la meg nå bare dagdrømme, og ikke forstyrr meg når jeg sitter å stirrer ut i tomme luften med et fjernt smil om leppene. Jeg driter i om telefonen ringer. Ta en beskjed! Jeg er lykkelig og opptatt for helvette!

Vi slår et slag for den vakre verden som befinner seg inni mitt hode, og inviterer heller folk inn dit enn meg ut i den virkelige verden. For den er ikke alltid like vakker. Og den gule sneen skyldes sjelden et mykt filter i photoshop, men kommer fra tissen på en full mann...

God sensommer, og gled dere heller med meg enn å finn frem tvangstrøyen for jeg har det mest sannsynelig bedre enn mange av dere realister...;)

/Høst-Åsa

Amor Vincit Omnia - Love Conquers All

Etter litt nye impulser utifra er det nå slik at alle uenigheter plutselig skal, og BØR løses med "stein, saks, papir".
Greit nok, men gutta har nå funnet en måte å jukse også i dette.

De har i tillegg til "stein,saks og papir, laget et tegn for "kjærlighet", for "kjærlighet vinner over alt" mener de hardnakket... De bruker dette trumfkortet akkurat sjelden nok til at jeg skal glemme det og blåøyd gå med på å løse uenigheten med dette rettferdige grep.
Greit. En to tre... Kortet i ermen... Nederlag.
Mor taper som vanlig og gutta spiser vaffelhjerter til kvelds. Igjen.

Hva skjer med verden? Når man ikke lenger kan løse verdensproblemer med noe så vanntett og rettferdig som "stein, saks, papir"? Og hvordan argumenterer man mot en plutelig veslevoksen og snusfornuftig 5-åring som med store runde øyne ser opp på deg og forklarer at "men mamma, kjærlighet vinner jo over alt...Er det ikke slik?" 

Dette er forøvrig lillebroren til den unge mannen som klarte å fullstendig avvepne sin mor som i en noe stresset Rimi-etter-jobb-situasjon.

Sebastian: "Mamma, jeg vil så gjerne ha pannekaker!"
Mamma: "Vi spiste pannekaker igår. Vi skal ha lasagne"
Sebastian: "Jammen jeg har så lyst på pannekaker mamma... Du er fin i dag forresten..."
Mamma: "Beklager vennen min. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om hva du har lyst på. Det viktigste er at vi får i oss mat før treningen..."

Dønn alvorlig og noe anklagende Sebatian: "Mamma!!! DET er ikke det viktigste!!! Det viktigste er familie mamma! Familie er alltid det viktigste...

 

Jeg misstenker at de snakket om *trommelvirvel* FAMILIE på skolen den uken...

Og ungen spiste selvsagt pannekaker i senga den kvelden siden jeg er en svak, svak sjel full av gode ideer, prinsipper og hensikter men med et svakt mammahjerte for kjappe kommentarer og noe ustabile, men akk så sjarmerende argumenter.

Noen ganger er det jaggu velfortjent for gutta å gi hverandre en high-five og triumferende blunke til hverandre etter vel utført oppdrag, mens de smilende nyter godene av hva de små smarte hodene koket sammen. I dette tilfellet pannekaker med sukker klokken ni om kvelden...

You win some, and you loose some...

Jeg tror i tillegg at jeg har klart å bli senildement ila. ukene barna har feriert med pappaen sin. Jeg går kveld etter kveld på "jeg trenger bare en kos til mamma, fordi jeg savnet deg sån" hvert kvarter de siste tre timene mens klokken i faretruende fart nærmer seg midnatt. Før det til slutt går opp for meg at jeg er lurt og at de knabber med seg litt popcorn, noen sekunder med tv-titting og enda et kvarter vekke fra Jon Blund hver gang jeg med et øredøvende "smelt" som ringer i ørene avleverer et fåraktig keitete smil og lar gutta smelte rundt halsen som to små våte kluter. Jeg er overtyget om at de gir hverandre en mental high-five bak nakken min før de setter timeren på 15 min og tussler tilbake til soverommet sitt...

 Jeg skjønner nå at jeg var en alt for lite utspekulert lita jente den gang for 25 år siden, og trøkk på helt feil knapper. Mitt trumfkort var fullstendig meltdown med høyfrekvente lyder og et furtetryne så imponerende at jeg i en alder av 17 var den stolte innehaver av en rynke mellom øyenbrynene. Dette med en aldri så liten dæsj av affektkramper som jeg kan vedde på at jeg kunne utløse på "Q".

Sammen med "jeg hater deg!!!!"

Dette ga meg sjelden mer enn et noe ensformig perspektiv på omverdenen gjennom et stakkittgjerde, populært kalt senga mi.


Så en aldri så liten salute til de små herligt utspekulerte, vakre, gode guttene mine, som med enkle grep styrer mora si som en distré marionettdukke.

With love.

/Mum ♥

Bonderomantikken lenge leve!!!

Etter en snau uke hjemme på gården i Norrland föles storbyen veldig langt borte, og sommerkjolen står fint til skittne små tär som tasser rundt barbeint dagene lang.

Jeg har siste uken vare seg blitt kjört på av en trikk, stått i bilkö eller betalt blodpriser for en halvliter pils på et krampaktig kult utested. Det jeg isteden har gjort er å plantert blomster, servert frokost til mine små håpefulle på brett i hagen hver dag, blitt bitt til blode av en sillion mygg og erfart at halvdaue humler også brenner noe jävlig hvis man tråkker på dem.

De to sistnevnte, sammen med höysnue velger jeg glatt å avskrive som "sjarmerende sideffects" mens jeg dytter innpå med Zyrtec og bader i Salubrin med et teit smil på leppene. (Heksemiddlet Salubrin svir by the way akkurat like införnalisk jävlig som det gjorde når jeg var barn)

Det sykles isteden for kjöres, krydderurtene vokser i hagen og morgenkaffen inntaes på trappen lamme katten. (Som forövrig også er allergisk mot alt og en "skapbykatt" som knasker mer allergipiller enn meg).

Jeg blir oppriktig trist av tanken på at jeg om noen uker återigjen bor i en leilighet i byen i ukene, men tröster med at jeg får nyte herlig lantliv på Sörum i helgene og har bilen full av gamle greier jeg funnet i div. kott og boder på gården fra barndommen.

Hvis sentrum tidligere har värt "midlertidlig", så kan jeg herved skriftlig bekrefte at det aldri aldri aldri vil bli noe annet enn akkurat det. For bonderomantikken lever i beste velgående, og frk. Levina trenger et lite hus med en liten hage med små blomsterkasser og smååå smååå snegler som spiser opp blomstene sine.

Ellers blir hun trist på öyene sine...

God sommer folkens!

Og husk at humlene bor i gresset. De som flyver er kun pynt! :D

3 v/s 30

Barnebursdager og voksne sjøslag har mistenkelig mange likhetstrekk.

Festen starter. Vi møter opp, pen i tøyet, fin på håret og ofte med følge vi holder hardt i hånden. Stemningen er god, men det er gjerne et par litt kleine minutter før du rukket å åpne saft/vin-flasken og sukkeret/promillen rukket å nå ut i blodet og tøyet er godt oppvarmet.

Så møter flere kjente fjes opp, du har vært der litt lenger enn dem, og alle tegn på usikkerhet er som bortblåst. Du trenger heller ikke lenger den hånden å holde i, for nå er du "stor gutt/jente"!

Pølse med stekt løk, masse ketchup, sennep og ristet løk er en stor hit! Bare at i barnebursdagen kaller vi det middag, mens på voksenfesten "nattmat". Vi leker "flasketuten peker på", fiskedammen (for hvem hiver vel ikke ut agnet bittelitt med alkohol innabords?) og den gode gamle klassikern "fest halen på den fulle gamle grisen".

Plustelig er festen over, like overraskende og brutalt som en mandagsmorgen kommer som kastet på en, og du blir hentet/etterlyst på sms. Du er klissete i håret, har mat i tryne og går fortsatt på høygir i enda et par timer. Klokken kan omulig være så mye allerede??? Bare liiiitt til?

Etter litt tårer og sutring forlater du til slutt festlighetene, med en goodiebag/vinflaske i hånden/innenfor jakken, motvillig slepet av den samme hånden som du så tappert klamret deg til noen timer tidligere...

Du burde strengt tatt avsluttet sukker/alkohol-inntaket når du gikk fra festen, klok av gammel skade. Men nei. Allerede i bilen/taxien blir godteposen/vinflasken grådig robbet og det neste du husker er at noen gnåler om at du har mat/drikke/lebestift-flekker på klærne, popcorn/blader i håret og ukjente leker/telefonnummer i lommene...

Og de sier at visdommen kommer med alderen? Jeg har beviser for at alderen i de fleste tilfeller kommer helt alene...

God helg!!!