Single bekjennelser

Jeg er som kjent single. Eller som min gode venn og overbærende plageånd så diplomatisk kaller det; Mellom forhold.

Han er lykkelig samboer og er en av disse som kan unne seg å se på meg med medlidenhet og spre gode råd og oppmuntrende kommentarer rundt seg til oss utskudd i samfunnet.

Det er igrunn straff nok å hver dag hive opp pakken med Fjordland på kassabåndet foran samme kvisete fjortis, som høylydt sukker når jeg kommer å forstyrrer i smsinga med den sikkert like kvisete og irriterende unge kjæresten. Å i tillegg daglig få servert disse tilsyneslatende velmenende "rådene" fra tosomme venner er strengt tatt på linje med å smekke igjen bildøra over mine allerede stivfrossne fingre.

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over dette med at jeg tydeligvis bryter mot opptil flere naturlover ved å ikke dele kjøleskap med noen.

Ikke før jeg tippet over i mitt tredje år uten svette fotballsokker i vaskekurven, tannkremtuber uten kork og åpne dolokk.

Da begynte mine tosomme venner å, rent tilfeldig selvsagt, invitere "en hyggelig venn" over på middag samtidig som meg, sende ulogiske venneforslag på facebook, lykkelig kvitre: "jammen der er det sikkert maaange menn" når jeg fortalte at jeg skulle bytte jobb og se så der avslørende forskrekket ut når jeg gikk til innkjøp av en 120-seng etter at den gamle alt for store tatt kvelden.



Jeg ble ringt opp av en selger som skulle selge inn "fri familie" for en tid tilbake.

blablablablabla...
"...men er du gift?"
"Nei"
"Men det gjør inget. Du kan legge til kjæresten din i løsnigen og! Dere trenger ikke å være skikkelig familie asså..."
"Takk, men jeg har ikke kjæreste og nå må jeg virkelig..." *avbrutt av ivrig ung mann*
"Jammen da snakker du sikkert med venninnene dine heeele tiden! Her er det mange penger å spare!!!"

Jeg personlig ser mange fordeler med min tilværelse.

Jeg trenger ikke å bruke energi på å være hyggelig om morgenen.

Jeg har til dags dato til gode å etterlate meg oppvask, siden Grandis selvsagt spises fra fjølen og juice drikkes fra kartongen. Kaffekoppen skylles under litt vann og har siste halvår strengt tatt ikke vært i kontakt med oppvaskmiddel.

Håndkle't bor på badegulvet, og tannkremsflekkene på baderomspeilet er blitt til en integrert del av interiøret og ingen synes det er rart.

Jeg kan spre undertøyet rundt meg uten å riskere å komme hjem fra jobb til en leilighet full av kjærestekamerater som flirende sitter å snurrer trusa mi over hodet til fotballkampen.

Jeg nevnte at jeg slipper kjærestekamerater som ser på fotballkamp i leiligheten min?

Jeg kan rett og slett unne seg å være en gris, uten at noen tar meg i det!!!

Når det er sagt vet jeg at bestevenninna mi kommer til å ødelegge hele greia ved å  brutalt arrestere meg og komme med et tørt: "Åsa, det der er bare piss. Jeg vet du har lyst på kjæreste egentlig..."

Og hun har sikkert rett som vanlig. Jeg har bare hodet for langt opp i den single rævva mi for å innrømme det offentlig. Og i tillegg er jeg kald om beina.

Kanskje man skulle få seg en katt som kan sove på dem...?

Jeg luftet den tanken for en like singel venninne idag, varpå hun svarte;

"Det kan du bare drite i for det hjelper midt i ryggen.  Jeg har to!!!"

Om en måned og 1 dag skal jeg som vanlig bruke mye tid og energi på å meget overbevisende klage over "teite amerikanske påfund som bare skal få oss til å bruke penger" og "herregud, slik er det vel bare fjortiser som faktisk feirer" før jeg går hjem og bittert tuller i meg en vinflaske til "Sex and the City" etter å fullt frivillig jobbet 5 timer overtid og banet meg vei gjennom hjerteformede sjokolade-esker, blomsterkvaster og røde ballonger i min vei fra pizzadisken til kassa på Rimien...

Men jeg får lov å spise Grandisen min fra fjølen! Og det gjør meg oppriktig glad langt inn i sjelen! :D