3 v/s 30

Barnebursdager og voksne sjøslag har mistenkelig mange likhetstrekk.

Festen starter. Vi møter opp, pen i tøyet, fin på håret og ofte med følge vi holder hardt i hånden. Stemningen er god, men det er gjerne et par litt kleine minutter før du rukket å åpne saft/vin-flasken og sukkeret/promillen rukket å nå ut i blodet og tøyet er godt oppvarmet.

Så møter flere kjente fjes opp, du har vært der litt lenger enn dem, og alle tegn på usikkerhet er som bortblåst. Du trenger heller ikke lenger den hånden å holde i, for nå er du "stor gutt/jente"!

Pølse med stekt løk, masse ketchup, sennep og ristet løk er en stor hit! Bare at i barnebursdagen kaller vi det middag, mens på voksenfesten "nattmat". Vi leker "flasketuten peker på", fiskedammen (for hvem hiver vel ikke ut agnet bittelitt med alkohol innabords?) og den gode gamle klassikern "fest halen på den fulle gamle grisen".

Plustelig er festen over, like overraskende og brutalt som en mandagsmorgen kommer som kastet på en, og du blir hentet/etterlyst på sms. Du er klissete i håret, har mat i tryne og går fortsatt på høygir i enda et par timer. Klokken kan omulig være så mye allerede??? Bare liiiitt til?

Etter litt tårer og sutring forlater du til slutt festlighetene, med en goodiebag/vinflaske i hånden/innenfor jakken, motvillig slepet av den samme hånden som du så tappert klamret deg til noen timer tidligere...

Du burde strengt tatt avsluttet sukker/alkohol-inntaket når du gikk fra festen, klok av gammel skade. Men nei. Allerede i bilen/taxien blir godteposen/vinflasken grådig robbet og det neste du husker er at noen gnåler om at du har mat/drikke/lebestift-flekker på klærne, popcorn/blader i håret og ukjente leker/telefonnummer i lommene...

Og de sier at visdommen kommer med alderen? Jeg har beviser for at alderen i de fleste tilfeller kommer helt alene...

God helg!!!

Pubertale betraktninger og en oppenbarelse om at naturen er lur...

Det kvitrer, sitrer, porler, renner små vannstrømmer, pulserer, smelter, blomstrer og våkner til liv.

Og ute begynner det også å bli vår...

Det er ikke så rart at man glemmer hvor herlig denne tiden er når man sklir rundt på isete fortaukanter med neglesprett, snørrete nese, kalde tær og bjønnefette på hode med et eneste fokus. Å komme seg frem og inn raskest mulig. Sommeren er kun et fjernt minnne og det er vanskelig å huske hvordan verden ser ut uten skittne brøytekanter, slaskete kjørebane og fastkjørte biler.

Og så bare skjer det. Våren kommer!!!

Naturens måte å belønne oss for at vi overlevd enda et år på, og motivere oss til å begynne å smile salig igjen. Og for å sørge for at det blir lagd nye generasjoner av den noe enkle og lettstyrte rasen Homo Sapiens... En biologisk fluffer rett og slett.

De sier at puberteten er en vanskelig periode med mye som skjer med kropp og hode,og mange vanskelige nye tanker og følelser som lager kaos, frustrasjoner og mental blackout. Men som heldigvis kun varer i en begrenset periode. Foreldre og helsesøstre trøster med at "det går over" og "du må bare komme deg igjennom dette".

Det de glemmer å fortelle er at dette er et årlig event som ramler i hodet ditt så fort første forvirrede trekkfugl tatt den alt for tidlige turen nordover, frosset hjel og ligger dau på fortauet som et forstyrrende signal på at nå er det bare å holde hardt fast i noe (eller noen) for nå braker det løs!

Hele norges befolkning formerlig sitrer, og man hører lunten som står i full flamme. Jeg mistenker at folk på denne tiden begynner å ta buss, trikk og bane kun for å få litt nærkontakt med andre mennesker, i håp om at den vrenger litt og det blir litt dulting. Mangen varme hoder, rosete kinn og forventansfulle smil å se i morgenrusjen. Det kan jeg ikke huske jeg opplevde i vinter?

Nei riktig, da tok jeg bilen isteden for å stå her å presse meg mot sidemannen...

Jeg som alle andre skylder på miljøen og merkelig nok er motivasjonen til å bli et mindre miljøsvin imponerende stor i April...

Om et par måneder begynner det å roe seg litt ned. Folk har da gjerne begynt å dele seg inn parvis, det samkjøres og behovet for en varm, klam, fremmed kropp i ryggen på t-banen er ikke lenger like påtrengende.

Det er naturens måte å sørge for at vinteren ikke blir så kjip som den egentlig faktisk er, og forhåpentligvis bidra med en liten ekstra dose nye avkom som følgd siden det er fint lite annet å finne på når snøenstormene raser utenfor husveggene... For det går jo ikke å stikke under stol med at første året er artigste, og når dette begynner å dale er vi tilbake der igjen. Vår!

Naturen er en finurlig greie, og den som står bak den må sitte å smile fornøyd over oss lettlurte marionetter som følger planen år etter år etter år...

The good life, og det er urovekkende herlig å være menneske!!!!

Husk å nyt det! :)

/Åsa, full av vår

Når Åsa er liten og redd...

Det er noen ting de aller fleste har et noe anstrengt, eller i det minste et noe ambivalent forhold til.
Jeg har etterhvert skjønt at alle ikke er så redd som det jeg er. Noe som tyder på at folk flest er overraskende godtroende og "a victim waiting to happen". Jeg vet heldigvis bedre.

Politi.
Mitt rulleblad er rent og jeg gjør fint lite de er interessert i å se nærmere på.
Til tross for dette begynner jeg å stamme, snakke forstyrret svensk (på en merkelig sør-dialekt jeg ikke aner hvor kommer fra siden jeg er norrlänning) hvis jeg må føre en samtale med en politimann. Verre blir det hvis jeg i tillegg til å føre denne samtale får vanskelige oppgaver. Som å huske navnet mitt, finne førerkort, vognkort eller forklare hvorfor jeg kjører mot kjøreretningen ned Karl Johan...

Tannlegen.
Sist jeg var hos tannlegen fikk jeg så mye sprøyter og Valium at jeg var nødt til å kommunisere med kroppsspråk siden alle muskler i ansiktet tatt kvelden, og alt over skuldrene var fullstendig ubrukelig til annet enn å produsere sikkel.
Problemet var at alt under skuldrene var fullstendig ubrukelig til dette siden det ikke var tegn til liv i en eneste fornuftig muskel. Grunnen til dette kan fort være at alt innenfor de blonde krøllene mine heller ikke var brukendes til noe som helst annet enn å kun lage en svak summelyd. Noen ville kallet dette for snorking.

Det gjorde den onde tannlegemannen humrende, før jeg snurt snudde på helen, kjørte nesa i været og gikk rett i steingulvet med pannen først siden hodet tydeligvis var det eneste som hadde våknet fra pillerusen...

Dette førte meg til neste ting på lista jeg er redd for.

Leger.
Denne skrekken er jo ikke helt ulogisk. De gangene du møter en lege har du det oftes veldig vondt. Eller jeg har, siden det er de eneste gangene jeg oppsøker lege. Når noe er ødelagt, har ramlet av eller er faretruende nære til å gjøre det. Og de skal klemme, kjenne og vri litt på det vonde.

Eller så skal de kikke på plasser du strengt tatt ikke vil ha en mann med kalle hender, bekymret panne og pannelampe i fullt dagslys...

Postmannen.
Hva har jeg egentlig gjort han? Greit, det var den gangen da jeg mistet laptopen fra der jeg satt i vinduet i fjerde etasje, men den traff han jo ikke engang! Går jeg rundt å hiver bunker med regninger, økonomiske problemer og Select-kataloger i postkassen til folk bare fordi de mister nøklene ved siden av meg på bussen kanskje? Nei. Postmenn er onde og burde altså etter min mening ikke få lov til å gå løs blandt folk.

I tillegg er jeg redd for kongler, å snakke om følelser, isbilen, føtter, dype vann, å bli berørt bak ørene og slike ting du putter saft i slik at de blir til is...  Men disse trenger jeg neppe å utdype nærmere siden de er helt opplagt skumle ting for alle og enhver.

Grunnen til at jeg kom å tenke på dette akkurat idag var at jeg var hos legen med beinbrudd i går, har fått innkalling til tannlegen og hoppet høyt når det jeg trodde var en kongle tasset over veien tidligere idag. Heldigvis viste seg konglen å være et bittelite pinnsvin som så veldig ørvåkent ut, men det hjalp ikke direkte på mine hverdagsnevroser...

Det jeg egentlig lurer på er; Kan man få psykolog på blå resept? :)

/Åsa som vet hun er rar. :)

Schitzolivet på 24 timer...

Det er ikke alltid bare enkelt å være menneske. Siden man skal være det for så mange, og alle forventer noe helt spesiellt. Det kreves små triks for å holde alle fornøyde, og for å holde din egen mentale helse tilnærmet stabil...

Du er mamma. Den trygge støttestenen som har alle svarene, fikser alt og sørger for at verden er en hyggelig plass hvor alle er snille. Det blåses på klemte fingre, kysses bort vondter på forslåtte knær, lages middager på 3. dagen beståendes av makaroni og trylles bort spøkelser som bor under sengen. Bøker blir lest for 343:e gang, og det forventes samme innlevelse også ikveld som det har gjort det siste året.

Her gjelder det igrunn å bare bite seg i leppen og gråte inni seg når du selv er livredd spøkelsene, holder på å kaste opp av å se beinet inni såret på avkommet ditt, har tørket omgangssyke fra veggene på 12:e timen og har lyst å plassere en kule mellom øyene på det lille barnet (med horn, hale og tentakler) som mobber det kjæreste du har...

Du er kjæreste/kone. Også der skal du i bunn å grunn være den trygge støttesteinen som fikser alt og får verden til å være en hyggelig plass. Men også et spennende lite sjarmerende, sexy vesen som kan rokke tapetene av veggen og få spøkelsene under sengen til å flykte inn på barnerommet av rene forskrekkelsen... Du skal være oppmerkesom, tilstede, støttende, ikke ha PMS og helst ikke vaske favorittskjorten sammen med den røde sokken. Alternativt ikke la den røde sokken din ligge igjen i buksbeinet på olabuksen du vært flink å for en gangs skyld plassere i vaskekurven, slik at din bedre halvdel kan ta seg av vasken som vanlig...

Vel, uansett blir tøyet alltid rosa og du bør absolutt alltid huske å ha øl i kjøleskapet. Øl i hånda gir nemlig en fin effekt når du møter naken i ytterdøren når du gjort noe galt... Det er igrunn det eneste du trenger å huske på. Så lenge du ikke er så uheldig å ha en bedre halvdel som er hunkjønn. Da bør du ha litt juveler i bakhånd.

Så er du venninne. Dette er heldigvis en rimelig enkel affære så lenge du har gode venner. Da er det hyggelig å både være gråteskulder, skravlebøtte, stille selskap, turvenn, hobbypsykolog og overbeskyttende psykobitch ved behov. Det som er viktig å huske på her er å ringe tilbake, gjerne samme dag, aldri låne ut undertøy du liker og håper på å få tilbake, og å vise bittelitt godvilje når nye kjæresten stolt blir vist frem, og det går opp for deg at du kjenner han litt bedre enn du strengt tatt ønsker der han står og holder venninna di i hånden.
Du igjenkjente han bare ikke med klærne på når hun viste bilde av han, og den tidligere nevnte hånden...vel, du vet hvor den har vært...

Du er også jobb-du. Denne kan være litt tricky til tider. For du skal være konsentrert, løse lokale verdensproblemer, være en god kollega, være ryddig, stukturert og få masse gjort. Gjerne feilfritt uten alt for store økonomiske tap og stygge rettsaker for bedriften du jobber i. Du bør ikke verbalt sexuellt trakassere "the mailboy" eller klapse kjekkasen med den stramme buksa på rompen. Det kan bli dyrt. Og du kan få erfare at køen på NAV går i sneglefart mens du tenker på hva du har gjort...

Det kan også være fint vanskelig å være konsentrert på jobb når du på morgenen hadde et lite sårt gråtende avkom rundt halsen som klistret seg til deg som en våt klut,  (Muligens delvis grunnet at du vært en god kjæreste 8 timer tidligere og skremte inn spøkelsene på rommet til stakeren...) barnehagen har ringt 3 ggr, bilen er på verkstad i 3 timer til og venninna di er blitt dumpet over sms... I tillegg har vaskemannen hivet penskoene dine som du satte fra deg litt for nære søplebøtta og du må stille i møte med gummistøvler.

Det du da trenger er et stillerom med god lydisolering hvor du kan skrike og sparke i veggen, en kollega du kan skrive en lang frustrert mail til, en pakke nødsigaretter og et par Valium. Man kan fort tro at øl og nettoen ville virket også her, men det opplyses fra HR om at dette ikke bør prøves ut...

Og så er du deg sjøl. Der er i bunn og grunn den samme personen som stiller som mor, kjæreste, venninne og kollega. Men lukter bare litt strammere, har isflekker på genseren, maskara under øyene, en pulserende kvise på haken, stikkete legger, gråter til onsdagsfilmen på TVNorge, drikker direkte fra melkekartongen og glemmer å pusse tennene før leggetid innimellom...

Og døgnet har bare 24 timer...


Hilsen meg, meg, meg og meg. :)

Mat, vin og hverdagslykke

To av de tre tingene jeg liker best er mat og vin.

Gjennom årene har jeg lært å sette pris på god mat. Litt for stor pris på god mat sier bikinien i mai, men den skriker aldri høyt nok til at jeg skal høre den over knaskina av hva det nå måtte være jeg tygger på for øyeblikket. Heldigvis.

For matlykke er en av få sanne lykker. Den svikter aldri og byr på opplevelser som overgår det meste unntatt latteren til de hjemmemekkede små, og myke barnekinn på en søndagsmorgen.

Og vin i vinduskarmen på en ukekveld.

Det er igrunn et hån mot hele min eksistens at jeg ikke lærte å drikke rødvin før fyllte 26 år. Før det var rødvin like spennende som å sleike på et gulvteppe. Og tenårens rødvinsopplevelser endte gjerne der. På gulvteppet under bordet hvor jeg på søndagsformiddagene la meg til hva jeg hver gang var overtyget om var min siste hvile...

Ikke rart forholdet mellom meg og de edle dråpene var anstrengt. Noe som resulterte i at vi tok en lang pause ifra hverandre i 10 år.

Det er alltid godt når en smerte opphører, men heldigvis fant vi forholdet vært å kjempe for og her er vi altså idag. Lykklige følgesvenner i tynt og tykkt. Med lange kosekvelder i sofakroken sammen, over en matbit, til en god film, bok eller med gode felles venner. A match made in heaven!!!

Og apropå himmelen. Snart er det vår og parkene tørker opp.  Brygger skriker etter dinglende bein, vin i kjøler og ferske reker. Uteserveringene i byen fylles opp av arbeidende svensker som løper beina av seg for en tørst landsmann og kveldene er lyse, varme og lange.


Noe som fører tilbake til tidligere nevnte bikiniproblem. Fordelen med å nå bo på Vålerenga, er at det er et litt lenger stykke å gå til uansett hvor man skal. Det gjør at man i teorien kommer unna med å være et matvrak.

Ulempen igjen er at det i praksis medfører at jeg nå går hele 10 meter mellom ytterdøra og bilen uansett hvor jeg skal. Fordelen med det er igjen at Conversene får hvile og de høye helene på nytt får se dagens lys. For de er jo alldeles omulig å gå lenger avstander med. Ulempen med det igjen er at turen hjem etter inntak av litt god mat og drikke nå blir i taxi siden de overraskende nok ikke er mer behagelig å gå i etter et glass eller to.

Fordelen med  det igjen er at jeg ikke har råd å kjøpe en masse dyrt treningstøy jeg aldri bruker, og som uansett bare gir meg dårlig samvittighet. Ulempen med det igjen er at jeg nå totalt mangler grunn til å trene siden stilig treningstøy strengt tatt var min eneste motivasjon tidligere...

Konklusjonen er altså at bikiniens desperate ramaskri om et par måneder er ounngåelig og at dette uavkortet er grunnet mitt muligens litt uheldige valg av adresse.

For selvkontrollen er det selvsagt inget i veien med.


Noen er født til å være pynten på kaken, mens noen er født til å spise den!

Så beach2010 utgår altså i år også. Men siden jeg uansett gjør meg best på et svaberg med litt kald Chablis i hånden så tror jeg vi kan leve med det alle mann. :)

Skål!

Oslo by night

Det er en ting som slår meg med Oslos uteliv. Det suger.

Det eksisterer et par håndfulle plasser rundt om i byen, hvor du kan drikke, snakke med kjente og kanskje shake stussen din litt.

Vi har den harry kategorien. Der har du det gjerne jævlig artig hvis du har med en morsom gjeng. Der spiller de ofte bra musikk, og hvis de kliner til med live musikk er denne uten unntak konge. Eller du husker det som konge, siden GT er husets spesial og jaggu sklir de ikke lett ned. Og du er yngst...

Så har vi de trendy plassene. Det hvor vellykkede karrierer og dyre klokker skal vises frem. Der danses det ikke. Det tørrjukkes muligens litt løst i baren, men champagneføringen er høy, smilene fake og karlene glatte.

Du tar deg i å automatisk suge inn magen og kjakane litt når du nærmer deg baren. Ikke for å gjøre inntrykk på pappas gutter, men for å i det hele tatt ha noen som helst sjangse til å få litt oppmerksomhet fra mannen som bytter penger mot drikkevarer bak disken. For du trenger noe sterkt i glasset der for å glemme at du virkelig ikke passer inn...

Vi har de brune pub'ene. Hvor stolene er godt innsittet, ølen billig, klientellet og betjeningen kjent, og du får alltid en vennlig klaps på stumpen på vei forbi baren av en ustø karl som holder seg hardt fast i ølglasset med den andre hånden. Han lukter litt rart, faller av stolen innimellom, men lar aldri sjangsen til å fylle hånden med pikestuss gå seg forbi. For her er du en ungpike inntil fyllte førtifem.

Nært, kjent og trygt!

Så har vi disse plassene som tilbyr øl og nåko attåt. De suger aller minst.
Min personlige favoritt er standup.
Ulempen er at hvis oneliners'ene dugger for tett ender det ofte med at du hostende lager en aldri så liten ølfontene over dine medgjester, etter at latterkrampen uventet kastet seg over deg mens du gjorde en liten gjesteopptreden langt ned i ølmuggen din. Det er dessverre vanskelig å skylde på noen annen der du sitter som pakket sill med frådende ølskum  rundt munnen, og ølblandet sikkel som fortsatt henger mellom den fnisende munnen din og bakhodet på mannen foran deg... 

Det er da du får bruk for den søte venninnen din som kan slå på sjarmen på kommando.

Mens du tørker øl, sikkel og snørr og klatrer over folk for å komme deg ut og le ferdig...

En annen er quiz. (Et ord jeg forøvrig måtte google for å klare å skrive).

Da drikker du øl og utøver nm i juksing. Siden du virkelig ikke har peil på hva i alle dager mannen med mic'en snakker om...

Og karaoke. Enough said. Veldig artig. Helt til du ser filmen av det dagen derpå. På youtube...

Sist men ikke minst har vi afterski!!!

Selve navnet gir inntrykk av at dette er noe som har med en viss fysisk aktivitet i forkant å gjøre... 

Dette er overraskende sjelden tilfelle. Afterskien inntaes så fort du klarer å våkne etter forrige kvelds afterski.

Det er gjerne lyst når du går å legger deg og mørkt når du våkner. Skiene står pent, pyntelig og urørt mot hytteveggen hvor du forlat dem etter å ha bakset dem ut av bilen...

For de SKAL med hver bidrige gang, og du har fremdeles ikke oppdaget at skistøvlene er 2 størrelser for små, skiene går deg til haken og stavene kastet, siden du faktisk ikke gjort annet enn å kjøre dem fram og tilbake i bilen de siste ti årene... Men det er vått og du kan kaste alle hemninger, sosial intelligens og folkevett.

Herlig befriende!

God tur! Og husk at det kommer en dag imorgen! :)

Pinlig

Det finnes ufatterlig mange måter å drite seg ut på. Tro meg, jeg har prøvet de aller fleste. Man blir litt avtrubbet etterhvert og klarer ikke helt å la skammen helt nå innenfor smilet som elegant skjuler flausen.

Men jeg har altså klart å avdekke et par ting som gjør meg skikkelig flau i det siste. Det er fortsatt litt vondt å i det hele tatt tenke på dem.

Ulempen med å ha armer og bein som beveger seg raskere enn hodet, er at du til enhver tid står i fare for å gjøre ting som er ugjenkallelige og som for alltid vil ligge der svart på hvitt.

Du snoker rundt på Facebook, klikker og trykker og vips har du klart å sende en venneforespørsel til noen som du bare irritert nitrøkk på profilbildet til, i håpet om at "hvis jeg trykker hard og fort nok så lurer jeg Facebook og kommer inn til tross for at profilen er stengt". Dette er ofte nye kjæresten til eksen, eksen til kjæresten, søstra til eksen til kjærestens bestekompis, den kjekke faren til kompisen til sønnen din eller den kjekke kollegaen du aldri turt å hilse på. Folk du strengt tatt ikke ønsker skal se deg luske rundt. Utrolig pinlig.

Du sitter å skriver en mail, mest som terapi, med de tingene du aldri i verden ville turt å faktisk si, burde si, eller sendt en mail til noen om. (Eller du gjør, men gjerne når du er full og synes det er en kjeeempegod ide å sende en sms. Samme sms som du dagen derpå dessverre husker at du har sendt og med mysende øyne og skjelvende fingre klikker deg inn på, bare for å oppdage at den fullstendig mangler konsonanter, punktum og heldigvis er nokså uforsåelig.) Bare at du faktisk av misstak klarer å trykke på "send drafts" og hele den lagrede usendte mailboksen blir sendt ut. Smertelig pinlig.

Du står å ser deg i speilet mens du vasker hendene på fellesdoen. Du oppdager der at noe bor i nesen, at bh'n lite lekkert har lagd "dobbelpupp" samt at trusen strengt tatt er litt mer ubehagelig nysgjerrig enn nødvendig. Siden du er alene og en ikke rent så lite multitaskende og driftig sjel så skal dette selvsagt fikses. Det tar jo bare et par sekunder...

Resultatet er selvsagt at når døren brått blir røsket opp bak deg står du der med en finger langt opp i hjernen med ene puppen halvveis utenfor bh'n og med kjolen rundt livet mens du retter på trusen. Fryktelig pinlig. Mest for kollegaen som fremdeles står som forsteinet med store runde øyne bak deg, og nettopp smertelig fått erfart at du har en litt skremmende tattis...

For gud forby at dette faktisk ville inntruffet en plass hvor du ikke stod i fare for å møte vedkommende hver dag i de neste 3 årene...

Memo to self; Husk den beklager-at-jeg-gjorde-deg-spontanblind-og-årsaket-en-konstant-høyfrekvent-pipetone-i-ørene-dine-her-forleden-fruktkurven jeg må levere en dag... Undrer om det lages ferdigtrykte kort for anledningen?

En annen ting som jeg av en eller annen grunn synes er fryktelig pinlig, er å av misstak tute i trafikken.

Jeg bruker aldri hornet, men klarer allikevel titt og ofte lene meg mot det og sint hoink-hoinke på mine medbillister. Det er i min lille verden nesten på linje med å feiltrykke stygt på fjesern. Jeg vet jeg er rar...

Det er også fryktelig pinlig å hente barn i skole eller barnehage, pakke sammen sakene du tror er barnets og reise hjem. For å så dagen derpå påkle barnet noe av det du røsket med deg. Gjerne de svindyre Sorelstøvlene i et veldig spesiellt og lett igjenkjennelig mønster, møte skoenes rettmessige eier som er på vei ut døra når du ramler inn, og fortumlet prøve å forklare hvorfor du stjelt skoene til sønnen hans som måtte reise hjem i tøfflene dagen før.

Det er vanskelig å på de 30 sekundene du har til rådighet på en troverdig måte forklare at det både er en barnefar, besteforeldre og et par tanter som ivrig kjøper nye ting til barna dine hver uke og at du rett og slett har mistet kontrollen over garderoben og på hva dine barn eier og handlet i god tro. Samt at du er et distré rotehue som selv minst to ganger reist fra heimen din i tøffler og pysjbukse...

Når du samtidig ser at pappaen foran deg  ikke helt tror deg til tross for påklistret smil og høflige fraser, er pinligheten et faktum. Du vet at han alltid vil ha en bitteliten mistanke om at du faktisk prøvd å stjele skoene.

Jeg blir igrunn alltid litt forfjamset når jeg møter voksne. To barn, stasjonsvogn og et mangårigt eksteskap klarer ikke å ta den lille jenta med respekt for "de voksne" ut av meg...

Vil jeg i det hele tatt bli voksen? Og vil jeg gjøre alle disse flausene om igjen?

På a svarer jeg nei, og på b er svaret dessverre mest sannsynelig ja...

Og sån går nå dagan...

Single bekjennelser

Jeg er som kjent single. Eller som min gode venn og overbærende plageånd så diplomatisk kaller det; Mellom forhold.

Han er lykkelig samboer og er en av disse som kan unne seg å se på meg med medlidenhet og spre gode råd og oppmuntrende kommentarer rundt seg til oss utskudd i samfunnet.

Det er igrunn straff nok å hver dag hive opp pakken med Fjordland på kassabåndet foran samme kvisete fjortis, som høylydt sukker når jeg kommer å forstyrrer i smsinga med den sikkert like kvisete og irriterende unge kjæresten. Å i tillegg daglig få servert disse tilsyneslatende velmenende "rådene" fra tosomme venner er strengt tatt på linje med å smekke igjen bildøra over mine allerede stivfrossne fingre.

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over dette med at jeg tydeligvis bryter mot opptil flere naturlover ved å ikke dele kjøleskap med noen.

Ikke før jeg tippet over i mitt tredje år uten svette fotballsokker i vaskekurven, tannkremtuber uten kork og åpne dolokk.

Da begynte mine tosomme venner å, rent tilfeldig selvsagt, invitere "en hyggelig venn" over på middag samtidig som meg, sende ulogiske venneforslag på facebook, lykkelig kvitre: "jammen der er det sikkert maaange menn" når jeg fortalte at jeg skulle bytte jobb og se så der avslørende forskrekket ut når jeg gikk til innkjøp av en 120-seng etter at den gamle alt for store tatt kvelden.



Jeg ble ringt opp av en selger som skulle selge inn "fri familie" for en tid tilbake.

blablablablabla...
"...men er du gift?"
"Nei"
"Men det gjør inget. Du kan legge til kjæresten din i løsnigen og! Dere trenger ikke å være skikkelig familie asså..."
"Takk, men jeg har ikke kjæreste og nå må jeg virkelig..." *avbrutt av ivrig ung mann*
"Jammen da snakker du sikkert med venninnene dine heeele tiden! Her er det mange penger å spare!!!"

Jeg personlig ser mange fordeler med min tilværelse.

Jeg trenger ikke å bruke energi på å være hyggelig om morgenen.

Jeg har til dags dato til gode å etterlate meg oppvask, siden Grandis selvsagt spises fra fjølen og juice drikkes fra kartongen. Kaffekoppen skylles under litt vann og har siste halvår strengt tatt ikke vært i kontakt med oppvaskmiddel.

Håndkle't bor på badegulvet, og tannkremsflekkene på baderomspeilet er blitt til en integrert del av interiøret og ingen synes det er rart.

Jeg kan spre undertøyet rundt meg uten å riskere å komme hjem fra jobb til en leilighet full av kjærestekamerater som flirende sitter å snurrer trusa mi over hodet til fotballkampen.

Jeg nevnte at jeg slipper kjærestekamerater som ser på fotballkamp i leiligheten min?

Jeg kan rett og slett unne seg å være en gris, uten at noen tar meg i det!!!

Når det er sagt vet jeg at bestevenninna mi kommer til å ødelegge hele greia ved å  brutalt arrestere meg og komme med et tørt: "Åsa, det der er bare piss. Jeg vet du har lyst på kjæreste egentlig..."

Og hun har sikkert rett som vanlig. Jeg har bare hodet for langt opp i den single rævva mi for å innrømme det offentlig. Og i tillegg er jeg kald om beina.

Kanskje man skulle få seg en katt som kan sove på dem...?

Jeg luftet den tanken for en like singel venninne idag, varpå hun svarte;

"Det kan du bare drite i for det hjelper midt i ryggen.  Jeg har to!!!"

Om en måned og 1 dag skal jeg som vanlig bruke mye tid og energi på å meget overbevisende klage over "teite amerikanske påfund som bare skal få oss til å bruke penger" og "herregud, slik er det vel bare fjortiser som faktisk feirer" før jeg går hjem og bittert tuller i meg en vinflaske til "Sex and the City" etter å fullt frivillig jobbet 5 timer overtid og banet meg vei gjennom hjerteformede sjokolade-esker, blomsterkvaster og røde ballonger i min vei fra pizzadisken til kassa på Rimien...

Men jeg får lov å spise Grandisen min fra fjølen! Og det gjør meg oppriktig glad langt inn i sjelen! :D

"Kjære dagbok, idag møtte jeg en brannmann..."

Har jeg fortalt om mitt fantastisk upassende møte med brannmennene utenfor vinduet i fjerde etasje klokken tre på natta? Sikkert, men jeg føler jeg selv trenger en aldri så liten reminder om hvorfor man bør holde rompa varm og godt innpakket om natta...

Forsommerkveld i fjor, Bislet 4 etg., fritt for innsyn. Svensken går forbi speilet på vei ut av dusjen og bli slått ut av snøblindhet, i det ei blåvit skikkelse på mystisk vis har inntatt håndkleet mitt og stirrer forskrekket tilbake fra speilbildet. Hva gjøre? Selvbruning!!!

Jeg fortrenger traumatiske minner om "gulroten på videregående", "brune håndflater på jobbintervju" og favoritten "den hvite snørrstripa under nesa på det selvbrunede ansiktet på daten i 2007", og begynner å smøre med friskt mot! Herregud jeg vil bli brun og fresh!

Smøringa er ikke helt poenget her, så der skal vi ikke bruke så alt for mye tid. Den forløper igrunn uten større katastrofer, og det blir skrubbet hender og vasket føtter etter regelboka. Klok av gamle misstak velger jeg så å slå meg ut på sofaen kliss naken til kremen tørket inn for å unnga nye kriser på den fronten.

Så husker jeg ikke noe mer...

Klokken tre på natta våkner jeg i en flombelyst stue med store vinduer, uten innsyn vel å merke siden vinduet vetter inn i en vegg. Eller uten innsyn hvis man ikke har tilgang til en stor rød brannbil med stige, kurv og et par kollegaer...

Utenfor vinduet står en brannmann i full mundering, slange og det hele og ser i litt vantro. Jeg vet ikke hvem som såg dummest ut. Forfjamset, nå lett humrende brannmann eller nyvåken og SVÆRT forfjamset kliss naken svenske...

Noen nek til naboer hadde funnet det godt å grille på takterassen, årsaket brann, som igjen førte til tømming av blokka og brannmenn med stige.

Brannmennene fortsetter opp på taket og jeg stabler meg ut på balkongen innsurret i et teppe og ser ned. Der står halva blokkas innbyggere og følger med på actionen et par etasjer over hodet mitt, mens jeg i ørska ikke helt ser nødvendigheten i å bevege meg mer enn strengt tatt nødvendig, og tenner meg en røyk og blir stående og ser dumt ned på dem, mens noen roper at jeg nok bør komme meg ned.

Jeg hadde gjerne fortsatt historien med at jeg ble svept over rekkverket av en sterk brannmann og at vi red inn i solnedgangen på hans røde brannbil, men dessverre var ikke brannmennene fullt så fantasifulle (eller mitt brunsjoldete sovesiklende åsyn i Eva-drakten imponerte ikke) og jeg russlet helt udramatisk i seng. Etter at jeg trukket ned persiennene...

Brannmenn er oppskrytte.