lørdag 19. november 2016

Visit Prærien - Besøk Sørums navle!

Som det velsmurte maskineri av en organisasjon i tiden vi er, ønsker vi i Visit Prærien å fortelle litt mer om plassen våres, de ulike severdighetene og de ulike oppleggene vi kjører gjennom året.

Prærien har et rikt og variert dyreliv

Grunntanken bak Visit Prærien er at vi er opptatt av turisme. Men ikke er så veldig glad i besøk. Egenlig. Noe som gjenspeiles i at parkeringsanlegget kun rommer 2 biler og opptil 3 sykler, eller 1 bil +5 sykler og inntil 5 høns. Og da administrasjonen selv benytter den ene parkeringen begrenses parkeringskapasiteten motsvarende.

I tillegg til den mangeårige og klassiske søndagsserveringen av vafler og rester av diverse melkepakker og juiceforpakninger samt de kjipe restene av gårsdagens smågodt, er selvplukk av egg nytt av året. Da rugekassene voktes av den svært hissige og mannevonde hønen Klara, utleveres et standardkit med plaster og 1 meter bandasje ved inngangen. Vi anbefaler gode joggesko og lue, da Klara kan fly. Overraskende godt. 

Yatzy og rødvin er en av mange spennende aktiviteter vi tilbyr

Av severdigheter er "gjenglemt tøffel med innflyttet musefamilie" under epletreet nytt av året, samt grevlingen Gustaf under terrassen. Gustaf er en rolig kar som i stort sett tar turismen med knusende ro, men vi hadde en liten insident i høst hvor han kamuflerte seg som løpende hund klokken 3 på natten i tussmørket, og løpte ned en ansatt som i overraskelsen av å bli treffet av et vogntog på 20 kilo istedenfor forventet hund på 2, rullet opptil 3 runder i gresset.

Vi ønsker med dette å flagge at Gustaf ser veldig dårlig, og har litt utfordringer med grovmotorikken som gjør at en joggetur mellom punkt A og B ikke gir rom for noen raske oppbremsinger eller smidige unnamanøvere hvis en turist skulle forvirre seg ut i treningsløypen hans i løpet av natten. 
Vis hensyn!

Vi serverer enkel middag hver dag gjennom hele året en gang mellom kl 17.10 og 23.30. Medbrakt kan nytes i alle fellesområder og vi anbefaler ofte en liten matpakke, da noe ventetid på ovennevnte middag ofte må forventes. Vi serverer retter fra det skandinaviske kjøkken med friske smaker av brent, salt og ketchup. Av drikkevarer kan du velge mellom vann, kaffe, Cola Zero og en flaske jordbær- og eple Snapple som kokken ikke har klart å bli kvitt de siste 6 måneder. Til tross for at den er blitt ført opp under våre beste anbefalinger på drikkekartet og hyppig anbefalt av serveringspersonalet hver dag. 

Kokken pøser ut kulinariske lekkerheter fra det skandinaviske kjøkken hver dag


Vi har gode overnattingsmuligheter. Oddetallsuker står Lego Suitten og Gaming Superior-rommet ledig, samt liten halvpart av standard queensize dobbeltseng i den private delen av hovedbygningen. Innkvartering i sistnevnte kun etter spesiell avtale. Vi har tidligere leid denne ut på flerårskontrakter men har siste året gått bort fra dette og lar den heller sto tom hvis kvalifiserte søkere eller potensielt faste gjester uteblir.

Vi har gode turmuligheter i hele prærieland, og faste organiserte turer som går fint å bli med på uten påmelding kl 06.45, 17.10 og 21.30 i ukedagene samt ca 12.00, 17.00, 21.00 og 00.00 i helgene. Hund, bæsjepose og flexibånd utdeles ved hovedinngangen. Dagens siste 2 turer i helgene kan kombineres med et glass Prosecco.

Vi håper alle finner noe de kan like her i Prærieland, og ønsker besøkende velkommen i vinter. Parkeringskapasiteten er dog dessverre ytterligere begrenset i vinterhalvåret grunnet administrasjonens stadig voksende forakt for snømåking, men vi tilbyr både spade og fyr i peisen for de gjester som ønsker å benytte selvbetjening i vårt parkeringsanlegg. 



Vi minner om at besøk fortrinnsvis bør meldes på forhånd for å unngå at kapasiteten sprenges, da vi har stor pågang av ungdommer om ettermiddagene i ukene og noe renhold og innkjøp i etterkant må beregnes.


Velkommen til Prærien!

Åsa Levina Andersson
Reiselivssjef
Visit Prærien


Vi tilbyr gratis kjeledyr til utlån
Stemningsbilde fra våre toalettfasiliteter
Vaktmesteren legger en kabel

Vedlikeholdsarbeid av uteområdene






tirsdag 16. september 2014

Bukseløs på jobb

Her om dagen på toget ble jeg sittende ved siden av en dame som glemt å lukke onepiecen sin. Og undertøy. Men hun var skikkelig blid.

Bare det at hun var så blid  gjorde meg umiddelbart overtyget om at hun kun var sekunder unna å stikke meg ned. Puppeshowet styrket bare min mistanke. Men etter å ha blitt gjort klar over at halvannen pupp og en navle befant seg på utsiden av onepicen takket hun for infoen, pakket seg inn og gikk videre i livet. Tilsynelatende uberørt. Og like blid.

Da kom jeg å tenke på den gangen da jeg reiste til jobben uten bukse.  Og så surret jeg av henne den mentale tvangstrøyen jeg i hodet utdelt.

For det er faktisk enklere enn man tror å glemme slike småting. Som bukse.

I morgenstresset hvor jeg som vanlig pusser tenner mens jeg grer håret, prøver å krabbe oppi undertøyet uten å åpne eventuelle hemper for å spare tid, og hoppe på et bein gjennom huset i jakten på nøklene mens jeg prøver å lirke på meg strømpebuksa, finner vi den enkle forklaringen til den bittelille feilvurderingen.

Normalt sett pleier jeg å fullende looken med et skjørt utenpå strømpebuksa, men denne var denne gang av typen som skal holde alle mykdeler på plass, som man må passe så man ikke får puppen i klem i linningen på og som det ikke er anbefalt å puste i. Det strammet med andre ord. Overalt. For å si det mildt.

Og i en travel hverdag, har hodet mitt opparbeidet seg noen underbevisste sjekkpunkter som er veldig praktiske.

F.eks; strammer det over både lår og rompe, har du bukse på. Check!

Andre slike sjekkpunkter er f.eks; halter du, har du to ulike sko på, og; får du ikke på deg hårstrikken har du fortsatt håndkleet i håret.

Veldig fort gjort faktisk.  Det hører til historien at i mitt tilfelle rakk jeg heldigvis ikke å komme helt frem til jobb før jeg oppdaget det noe kalde trekket sør for bilbeltet.

Så beklager onepicedamen for at jeg avskrev deg som nutcase. Du og jeg. Vi er helt normale.






Åsa 30 år


Snokeøkt på Youtube, og den lever enda. Verdens kuleste bursdagsgave. Den som gjorde at jeg brukte hårstrikk hele mitt 30:e leveår. Og smertelig klar over at jeg ikke var i tyveårene lengre... :D





søndag 8. desember 2013

Tannlegeskrekk, Jesus og røkelse...


Det å finne en grei lege er en smal sak. De fleste har Google og en stor stor medisinbok. Jeg lever enda.

En god gynekolog er kvalifisert så fremt han ikke har kalde hender, og en middels god frisør klarer ikke å ødelegge dagen så fremt hun ikke stikker en saks i nakken min med løpefart.

Optikeren min hadde en dårlig dag, og sørget for at jeg besvimer hvis jeg flytter blikket for raskt med brillene mine på. Men hu er grei nok.

Men så har vi tannleger. God nok holder bare ikke der. Ei heller god. Eller dritgod. Eller kjekk. Det er rett og slett utrolig vanskelig å få meg til å åpne truten for et menneske med munnbind så fremst jeg ikke er bevisstløs.

Da jeg for 15 år siden for siste gang tok farvel av min skoletannlege, var det som vanlig med blødende tannkjøtt og småskader i alle mykdeler fra skuldrene og opp, forårsaket av "kroken" (heretter kalt faenstyget) samt etterdønninger av ilingene langt opp i kraniet.

Jeg sverget der og da på at jeg aldri skulle sette min fot hos en tannlege igjen før det var absolutt nødvendig.

Det tok 15 år før det ble absolutt nødvendig. Da var de siste 4 årene gjennomlevd med daglig bruk av bedøvende Vademecum og tygging på nellikspikere. Til slutt var det så vondt at jeg ikke fungerte lengre.

Min bedre halvdel ble til slutt lei av å hver kveld sitte å høre på hulkinga mi og trøste, og bestilte time hos en fin fyr det sies mye bra om oppe i Bodøbyen,  flybillett og en beroligende pille. Sagt og gjort satt jeg snart på et fly og så var jeg der.

Hulkende krabber jeg opp trappen, ser veggene komme mot meg, svelger unna oppkastet, kjenner kaldsvetten renne, klynker, snur og prøver å stikke av, blir fanget inn, krabber videre, åpner døra, forbereder meg på å gå i koma, og møtes av avslappende oriental chilout-musikk, duften av røkelse, masse tid satt av,  og en hyggelig og oppmerksom fyr helt uten horn og hale som ikke får noe skremt i blikket av psykosen som møter han i døren... ?!?!

Say what??

Dette er ikke duften av slaktehuset jeg hadde forventet å entre. Hvor er duften av sprit og klorin? Blod og angst? Smekklåsen som sørger for at man kommer inn, men aldri igjen ut? Alle sjelene som svever under taket og lager kaldt trekk?

Jeg lukter umiddelbart lunten, og husker noe jeg leste i avisen om en massemorder i Tyskland. Var ikke han tannlege? Leder av FAU  og besøksvenn på det lokale eldrehjemmet? Fin fasade. Altså på papiret mistenkelig lik fyren jeg har foran meg, som jeg snart skal slippe inn i kroppen min. Utstyrt med spisse våpen. Takk for meg. Det er over nå. Hils mamma og pappa å si jeg var glad i dem...

Jeg er usikker på hvordan best beskrive følelsen etterpå. Lettelse? Eufori? Vantro? Lykke? Ja, ja, ja og ja. Og i tillegg et fnugg av skuffelse. 4 år med smerte døgnet rundt, og så var det bare å...gå til en skikkelig god tannlege? En slik som ikke glemmer at det sitter et livredd, gråtende menneske festet til tennene.

En rotfyllling, en gjenoppbygd knekket tann og utallige reparasjoner senere har jeg fortsatt ikke følt så mye som en bitteliten ising under mine timer i stolen, og sist gang sovnet jeg med en tampong, en sugedings, kroken (!!!), et bor og masse fingre i munnen. Det sier jo sitt...



Min tannlege kan gå på vannet, har fortsatt alle fingre i behold, er supergod på å skjule sprøyten i hånden og har opparbeidet seg en usannsynlig god karma i løpet av det siste halvåret. Og jeg føler meg bittelitt dum som har vært så redd for absolutt ingenting.

Eller absolutt ingenting er ikke helt rettferdig. Tannlegeskrekken bunner i ytterst reelle opplevelser hos en lite egnet skoletannlege, som for så mange andre på min alder.

Heldigvis har smågutta mine en skjønn skoletannlege, og er ikke så opptatt av bedøvelse. "Borrevondtet går jo så fort over og så slipper jeg sprøyter hvis jeg er flink".

En helt kurant setning når det kommer fra barnet. Og ikke fra tannlegen, som i mitt tilfelle den gangen da. Jeg velger å tro at ting er forandret de siste 20 årene og at dette er standarden nå.

Nå må jeg opparbeide meg en hissig liten angst for å gå til legen eller gynekologen isteden. For å beholde balansen. Jeg kommer tilbake til hvordan det går ved en senere anledning. Selvsagt også da med bilder...


*Smertefritt smilefjes*



torsdag 15. august 2013

Handlevogner, tamponger og Kamikaze...



Scene: Den lokale matbutikken. Klokken er fem. HUN sitter i kassen. Det er lang kø. Kun en kasse åpen.Vi har ingen steder å rømme...

Kassadamen. Personlig egenskap: Kommentere alle varer og være svært personlig. Og høylydt. Alle er litt redd for å gå i hennes kasse. Caps anbefales ved kjøp av mer kompromitterende varer enn muligens avisen.

Kunde 1.
Bleiepakke.
Kassadame: "Ja nå skal det jaggu skiftes bleier ja! De produserer en del de der små..."

Kunde 2.
Ber om en pakke Marlboro 100 (lange)
Kassadame:  "Er det ikke slik at de er sunnere de der? Så du på en måte lever lenger? Pga. filteret? Hvor mye røyker du om dagen egentlig? Hva er vanlig nå til dags?"

Kunde 3.
Smør og popcorn (undertegnede):
Kassadame.  "Nei men guuuuud, skal du lage popcorn nå! Det er jo så godt! Du pleier ikke å holde deg til lørdagen med slikt? Eller du tenker kanskje ikke at det er godteri du nei..."

Kunde 4.
65-årig, høy og noe mistenkelig mannlig dame.
Agurk, barberblader og en pakke tamponger...

Kunden foran meg i køen henger i skrekkblandet fryd igjen, ivrig lesende sin kvittering. Med et produkt påført. Nevnte Marlboro 100. Ja, de sunne som du ikke dør umiddelbart av.

Jeg bruker uhørvelig lang tid på å pakke sammen smøret mitt og popcorna, pakker om et par ganger, begynner å kjenne over hele kroppen etter bilnøklene (som jeg står med i hånden). Kundene lenger bak i køen sprer seg for å få god sikt. Det er musestille nå. Spenningen er til å ta og føle på.

Mennesket som drister seg til å kaste opp varene på disken er helt åpenbart ikke fra vår bygd. Kanskje stakeren helt tilfeldig tenkte hu skulle stoppe her, på vei til byen. Kanskje hun har fått punktering. Kjørt feil. Kanskje har hun besøkt venner eller familie? Lite trolig, siden ingen venner og familie ville unnlatt å informere om de lokale fallhullene og ville dyrene, og damen står nå her og ser nokså lite panisk ut. Svetten pipler ikke. Blikket er stødig. Holdningen tilbakelent.

Bipp...bipp...

 Alle har sluttet å puste nå. Tiden har stoppet. Langt bak i butikken hører vi et støvkorn som faller til gulvet. En bil bremser opp lenger nedi gata. En måke høres i det fjerne...

...bipp...

*gisp*

"Økologisk ja. Har aldri helt skjønt meg på det der..."




...








tirsdag 14. mai 2013

Det som gjemmes i snø, kommer frem i tø...

Slagordet "elsk deg selv" er jo en hit. Du skal selvsagt elske deg selv og fremfor alt omfavne det du ser i speilet til enhver tid. En sjeldent god overlevelsesstrategi gjennom de lange vintermånedene. Når du er blå, lodden  og kan gjemme deg i 4 lag med bobletøy og ull.

Men når vi med høye kneløft går inn i mai og solen begynner å varme, er du fortsatt blå. Og lodden. Problemet med mai er bare at ullsokkene og de heldekkende strikkegenserene (Takk Maria Skappel ) sakte men sikkert må gi vika for tynnere stoffer og bare tær. Problemet er at også nevte tær er blå. Og lodne.

Det er da du på alvor nokså bekymret begynner å lure på hva for overraskelser som skjuler seg under den øvrige bekledningen, som du snedig har klart å overse under parollen "elsk deg selv" (fokuser på blikkontakt i speilet og ignorer det blå og loddne) gjennom det siste halvåret. 



I ditt stille sinn begynner du å lure på om det går å vokse tær, hvor mye legg det er fysisk mulig å miste ved å flasse uten å begynne å ta inn vann, hvorfor tåneglene har en slik artig skrue, hvorfor rompa dekker hele den superhotte stringtrusen (alvorlig talt, var jeg høy når jeg kjøpte den?) og hvordan i all verden du skal bli kvitt solskillet på høyde med dobbelhake nr. 3 som du dro på deg i påsken..


Du står nå der med store runde øyne og stirrer på speilet. Der inne bor den figuren.Likt en overvintret bjørn som med stablende steg raver gjennom skogen og skremmer vannet av alt i sin vei. For du har helt åpenbart ligget i mentalt hi i vinter. Du kan umulig ha hatt fysisk kontakt med et annet levende vesen, og hvis du har hatt det. Hvorfor i huleste har vedkommende lat dette passere? 

Er h*n klar over at det ligger en ukes hardt arbeid med alt fra hekksaks til vinkelsliper og motorolje foran,  når den trøtte bjørnen skal få vårpussen etter skippertaksprinsippet?



Jeg lurer på om alle står som meg en plutselig random morgen om våren, og plutselig ser på denne skapelsen i speilet. Med nye øyne. Åpne øyne. Og stryker med skrekkblandet og fascinert fryd over diverse myke dotter som plutselig ikke har noen praktisk funksjon lenger (det er KALDT i Norge om vinteren! ) og skjønner at det var relativt bortkastet å kaste bort en hundrings på p-piller de siste månedene... For denne borgen er fysisk omulig å innta, med feller, snarer og synkehull rundt hver sving og mellom hver krok...



Nei jippi. Det er 17 mai på fredag. Det betyr bare legger, sommerkjole, myk hud, skinnende flagrende hår og familibilder. Hvilket betyr at jeg kommer til å bruke kvelden på å sette opp en slagplan med punktsystem, finne frem det jeg trenger i verkstedet og gå løs. Det ligger an til noen travle dager. Med blod, tårer, svette og et par sekker spesialavfall...







God vår! All in!









tirsdag 18. desember 2012

Å Jul med din glede!

Midt i førjulsstressen må vi ikke glemme de små gleder og å samle tankene våres rundt hva det hele egentlig handler om. For alt må ikke dreie seg om julekaker, gløgg og strikkede tøfler. La oss slå et slag for de viktige tingene midt i hele den glitrende stasen, og du skal se jula blir enda litt finere.

For eksempel, ikke kjims av den ustyrlige gleden av å ta av BH'n etter endt arbeidsdag.

13 timer innsperret i en tvangstrøye av speiler, bånd, hemper og kløende merkelapp, som klemmer, squeezer, dytter, klyper, gnager og lugger (?!?!?)  Et lite stykke av himmelen åpenbarer seg da ytterdøra smeller igjen, skoene sparkes av og bh'n fyker gjennom rommet. Hurray for free boobies!


Ta et avbrekk fra duften av nellik, granbar, anis, kanel og safran, og marinér nesen i duften av stekt hvitløk som freser i pannen. Hva kan egentlig slå det? Ja til hva som helst med hvitløk i advent! Hurray for min kyllinggryte som holder folk på armlengdes avstand i en uke og skreller tapetene av veggen. Utrolig effektiv prevensjon i tillegg. To fluer osv...


Tiss i dusjen. Føles litt bad på en god måte, sant? Noen skal uansett ta julevasken i løpet av et par dager. La det stå til. Bare sørg for at det ikke er du som skal ta den. Da er det bare utrolig dumt...



Du har antageligvis alltid hatt lyst å kle deg naken, surre deg inn en rød sløyfe og trappe opp på døra til daten/kjæresten/mannen/naboen, og overrekke en julegave du dagen til ære gjort litt ekstra flid med.
Tanken er utrolig god. For hva sprer vel mer glede enn personlige leveranser på julaften? Du er nå godheten selv!

Det anbefales i tilfelle at det i forkant dobbelsjekkes at mor, far, bror, tante og bestemor ikke ankommet kvelden før, og åpner døra. Greit at det er en del av tradisjonen at familien overbærer julegaveåpninga, men det gjelder strengt tatt ikke alle klapper...


Husk også på gamle tradisjoner, og samle familien rundt den tradisjonsrike boken, slik generasjoner før deg har gjort på julekvelden.

La stillheten spre seg imens far åpner første side, mens familien i andakt sitter i en ring. Larsons Gale Verden og Kapteinens jul kommer nå i tillegg i kjekke julehefter, slik at du slipper å bli sliten i skuldrene av å holde i samleboka. For våre svenske venner kan jeg tipse om at Hälge er alldeles strålende i år!

Utover dette gjenstår det som hvert år kun å advare mot glitter i julestjerna, pipebrann i julebusken, bitemerker i juleskinka og sur sennep i julelaksen.

God jul, og ta vare på dem du er glad i!

Lots of love

tirsdag 11. desember 2012

Den tilslørte Bondepiken rir igjen...


Vinter er som kjent utrolig artig. For noen artigere enn andre. Og spesielt for dem med bil.

Spesielt for dem med min bil. For den er en fascinerende liten skapning av en transformer, som 1 oktober går fra bil, til igloo. Den lukker seg hermetisk og er den best tyverisikrede bilen i fylket.

Det som er sjarmerende med en førerdør som er frosset igjen i tre måneder, er alle de små tingene du ikke tenker på. Før du må...

La oss si at du skal svippe inn på parkeringen på Gardermoen. Det er alltid mange biler foran og mange biler bak. Og du skal bare trekke en billett ved bommen. Det er da bittelitt, og jeg sier bittelitt fordi jeg blir strengt tatt ikke så alt for lett flau,  FLAUT å da måtte stoppe, oppdage at vinduet som falt ned i sommer og er limt igjen selvsagt ikke går å åpne, samt at døra som alltid i desember er frosset igjen. Du fniser tross alt enda etter girspakens noe "nysgjerringe" tilnærming idet du for en halvtime siden krabbet inn passasjererdøra over den.

Så yepp, bilen blir satt i fri, du krabber deg elegant over nevnte girspak på nytt, ramler ut døra på andre siden, småjogger rundt bilen, trekker billett og jogger tilbake, rødmer og prøver å unngå øyekontakt med girspaken, spretter elegant på plass, drar bilen i gir med låret i samme grasiøse bevegelse, og tar et kengeroohopp inn i bommen som nå har rukket å gå ned igjen...

Eller å bli stoppet i politikontroll og måtte ta den samme verdige utstigingen etter at politimannen på utsiden begynner å bli streng...

Dette er bare et av mange stolte øyeblikk jeg og bittelille har opplevd sammen i vinter.

I tillegg har den et hull i siden, en artig lyd som høres ut som en sint isbjørn og noe som løper over gulvet i baksetet hver gang jeg slår på lyset...

Uansett, vinter er gøy!!! :D Og nei, det er ikke listene eller låsen som er frosset. Hun lukker seg faktisk hermetisk! Fantastisk! Intet mindre!

Den utilslørte lille Bondepiken min (klart hun har et navn!)  finner frem kyskhetsbeltet og møter kong vinter med en kald skulder. Jeg burde vel strengt tatt være stolt over henne, men GUUUD i himmelen så forbannet irriterende og frustrerende små skikkelige luremus av noen bilfitter kan være!

Planen imorgen tidlig er å lure i henne litt alkohol. Så får vi se om hu gløtter på døra...

To be continued...


søndag 23. september 2012

Hvorfor er alle så jævla lykkelige?

Ja, dette er et produkt av mørke kvelder, i overkant mye stress i hverdagen om dagen, og en generelt kjip periode. Men...

Jeg tar meg ofte i å se på andre mennesker, og lure på hvordan de får det til. Tenke tilbake, og lure på hvordan jeg fikk det til. Alle de lykkelige menneskene som gjør alt de har lyst til, er sosiale, har masse tid, og er som hentet ut ifra en amerikansk komedie med varmt filter og skingrende latter. Plettfrie Facebook-liv IRL.

For lik minnene fra barndommens sommere, går alt over 6 måneder tilbake i tid konstant under et slags skimrende, always sunny, happy, smilende lys.

Ulempen med å ha selektiv hukommelse, og alltid huske kun de gode bekymringsfrie dagene, solfylte sommerkvelder som aldri tok slutt, lykkelige barbeinte barn, smilende mennesker og stresslaus hverdag, er at hver dag i nået føles som et sant kaos og uoverkommelig tidsklemme. Og man lurer på hva man har gjort galt, fordi det var jo ikke slik for litt siden. Og det er ikke slik for andre. Alle andre smiler og er på vei en plass, har en plan, har kontroll, har et fantastisk spennende liv. Og er så forbannet lykkelige.

Men om 6 måneder vil jeg garantert huske knitringa fra peisen, møter med gode venner, stolte barn som fått alle rett på gloseprøven og fantastiske bøker jeg lest. Og at jeg smilte, løpte i regnet, og var på vei artige plasser og til spennende mennesker.

Men når man da sitter midt i livet sitt med bekymringer og hverdagstraumer opp over ørene, er det vanskelig å beholde gangsynet og huske å smile til den grå og dratte karikaturen av den sprudlende jenta i speilet. Smilene blir forbeholdt omgivelsene, og når barna, vennene, bekjente, kollegene og folka i gata har fått det som er av overskudd, er det sjelden stort igjen til hu grå i speilet.

Jeg velger å tro at det hører høsten til, og at jeg har opplevd dette hvert bidrige år men valgt å kun huske de dagene jeg vært høy på livet, barna, oppgaver, meg selv, andre.

Eller var småbedugget...

Så, mens jeg frenetisk prøver å holde en hissig liten høstdepresjon på armlengdes avstand, som hvert år, kommer jeg sikkert som vanlig sitte på en fortauskafé mutters alene med en varm kaffekopp, og se på alle de menneskene som er så forbannet lykkelige. Og føle meg litt ensom og ikke helt passe inn. Og kose meg litt med den følelsen. Og til sommeren kommer jeg å huske tilbake på den herlige høsten hvor jeg koste meg så fælt på den fortauskafeen hvor de hadde så god kaffe, hvor jeg kunne ta meg tid til å se på folk og filosofere over livet og legge slagplanen for fremtiden.

Leve i nået er for de andre, og folk som drukket for mye kaffe. Passe inn i verden får jeg gjøre når jeg blir stor, og min rare lille boble vil sikkert briste så snart de første solstrålene til våren treffer kinnet.

Jeg vegrer å godta at jeg er den eneste som opplever verden slik. Som trekker seg unna og lurer på om alle andre spiller et nevrotisk spill, eller om det er du som bare ikke passer inn.

 Si meg, hvorfor er dere så jævla lykkelige hele tiden? :O




torsdag 23. august 2012

Forvirrende vær og klær til besvær. Og supermanntrusa. Vår venn.

Forvirrende vær og klær til besvær. Og supermanntrusa. Vår venn.

Jeg har vært ufattelig heldig med denne sommeren som alle griner av. Undertegnede har kun hatt et par  møkkadager. Den ene fikk jeg et myggestikk i.... Dårlig dag.  Og den andre tippet gradestokken 30 grader i skyggen og jeg var gått tom for øl. Det var en svært dårlig dag...

Sånn ellers har solen i stort skint sett på meg så å si hver dag. (Nei, det var du som leste feil) Oftest rundt lunsjtid etter at jeg i bitende kulde eller pøsregn 5 timer tidligere har reist hjemmefra Fetsund i enten a: gummistøvler, b:strikket genser, c:lue eller d: samtlige ovanstående.  Noen vil  hevde min manglende evne til å kle meg likt alle andre er grunnen til at jeg husker sommeren  2012 som svært varm, klam og svett...
Jeg ville si jeg var et sjarmerende feilplassert høstmenneske i denne verden av sol og varme og at været bare ikke skjønte meg.

Fordelen med å alltid være litt feil/nerdete/misplassert/dorky, er at det er ingen krise at Beachkropp2012 aldri tok helt av, siden du i stort sett uansett alltid har feil klær tredd på den. Ingen bryr seg om rævva du når du sitter å svetter i en Mariusgenser på et pledd.  Ingen følger heller lårene dine sultent oppover med blikket, da øyene først må forsere et par digre gummistøvler.

Dette er altså en av mange fordeler ved å ha et digert fjell mellom heimen og jobben. Overraskelsesmomentet. Varmesjokket. Hetetoktene. Du blir alltid skikkelig overrasket da toget brummer ut av tunnellen og du plutselig befinner deg i et helt annet klima enn ti minuter før. Og igjen klasker deg i pannen og innser at du ikke heller idag skal passe inn blant byens øvrige befolkning og vil utgjøre en heller unik figur i parklivet etter jobb. OG det vil også idag bli en svært varm og klam dag...

Jeg har ved flere anledninger vurdert muligheten å droppe et par plagg ila. dagen, men lærte i fellesferien at det ikke stemmer at "bygget er helt tomt for folk unntatt deg som må jobbe Åsa. Du er den ENESTE som er på jobb! ALLE andre ligger på stranda... muhahahaha" idet jeg kun ikledd supermanntrusa mi skulle ned å bruke kopimaskinen og svinset ut bakdøra. No biggie for me, men det var nå litt leit at sommerfesten i bakgården var lagt til akkurat den ettermiddagen. Og at jeg ikke var invitert. Men jeg ble nå på hilser'n med de fleste på huset etter i det minste, og er blitt lovet en invitasjon til neste fest. I tillegg til det kjekke klengenavnet "Supern". Tror det er fordi  jeg gjør jobben min på en helt super måte!

Så S for Supermanntruse og Supersommer! Og Sinnsykt digg at det snart er høst!


tirsdag 21. august 2012

Åsas tenårige bekjennelser....

En tenårig svenskes nokså ærlige bekjennelser…

Min velkjente selektive hukommelse skåner meg for mye, men her om dagen kom noen forstyrrende minner tilbake. Tenårene. Pupper. Gutter…

Lord have mercy…

Det er strengt tatt ikke noen enkel sak å være tenåring noen plass i verden, eller til noen tid, men noen tider og plasser mener jeg det er vanskeligere enn andre. I skinnet til den tenårige utgaven av meg for eksempel.

Så her i etterkant husker jeg mest den store skrekken for gutter, hvor rart hår jeg hadde, at rompen var for liten, øyene merkelige, og den ulidelig lange ventan på å få pupper…

Nå i voksen alder står man stadig i fare for å til tider se tilbake på tenårene med en slags skrekkblandet fryd. Mimre og et nano-sekund ønske seg tilbake, før alle traumatiske og godt fortrengte tenåringsminner slår ned i hodet og hjernen begynner å sakte smelte…

Jeg husker godt da jeg ble tenåring. Hest var best og det eneste i verden. Helgene gikk til å farte landet rundt på sprang-konkurranser og turer ut og inn på sykehuset etter diverse heste-knuse-knekke-brekke-klemme-skader. Jeg har fortsatt noen heftige krigsskader som noen få heldige er blitt forært tilgang til, men tro meg på mitt ord. Vi snakker kule arr! 

Gutter var ikke-eksisterende i min verden før langt ut på videregående. Jeg mistenker min mor for å stå bak min i overkant sene pubertet, og lurer fortsatt på hva piller hun lurte ned i frukostgrauten og hva senvirkninger jeg har å vente...

Og det ventedes utålmodig på pupper... U.T.Å.L.M.O.D.I.G. 


Jeg husker enda at veggene på pikerommet var pyntet med bilder av en yppig Marilyn Monroe, og alt fra sokker til erteposer stjelt på gymmen ble flittig benyttet i kampen mot tiden og naturen. 

Tålmodighet er en dyd, og 15 år unge frøken Levina måtte pent vente et par år til før det begynte å stramme både her og der. Da var blandt annet den geniale teknikken ”hvis jeg ikke ser ned på tre uker, så er det plutselig der og tenk den overraskelsen!” benyttet. Det var de to lengste to timene i mitt liv…

Jeg ser med store forundrede øyne på dagens femtenåringer.
Evolusjonen? Noen særdeles heldige gymøvelser? Allergi? Noen sinnsyke Superwoman-gener?  

Eller var jeg bare rett og slett det mest uheldige mennesket i verden som tynn som en strek og med kapsen bakfrem måtte gå igjennom halve mitt nå levde liv uten noen form for kvinnelige attributter? Antageligvis.

Men du skal ikke tro at de nyutvokste humps'n bumps var enden på den lange paraden av hormonelle prøvinger man måtte igjennom. Neida. For da var vi plutselig sytten og oppdaget det motsatte kjønn. (Igjen, mamma! Hva faen??? Var det i milkshaken du gjemte dem??)

Denne perioden var selvsagt noe alle mine venner vært igjennom mange år i forveien uten at jeg fått det med meg. Fordi jeg brukte tiden til å kjøre moped, plage lillebroren min, se frustrert ned i blusen og lære meg å strikke ”leker til katten”. Alle på størrelse med en fylt hånd og laget av ull som klødde som fy… hrm… sa katten…



Året jeg fylte sytten ble et stressende år, hvor det skulle klines så mye som overhode mulig. For å komme i kapp mine andre venner som ved det laget gjerne hadde hatt kjæreste i flere år, og som aldri helt uttalte hva hele den der ”magien” med å henge med gutter var.

Vel, tidsnok skulle jeg nok finne det ut jeg og, men det var strengt tatt litt i overkant mange frosker som skulle kysses før den tid, og å være den heldige innehaver av en tannregulering gjennom hele videregående hjalp ikke direkte på pågangsmotet...



Videre skulle jeg ila. det neste året rekke å forelske meg i byens mest populære gutt, faktisk på en eller annen uforståelig måte klare å fange han inn, bli brutalt dumpet etter et par måneder, sørge i et år, måtte gjennomleve at han ble sammen med byens peneste jente (som han nå faktisk er velfortjent lykkelig gift og har to barn med! :D ) og klare å få mensen i min hvite kjole på studentdagen. Tadaaa!




ER det rart jeg standhaftig mener at livet begynte 1999 da jeg ankom Norge, og tenårene E.N.D.E.L.I.G var over. MED pupper! Som en følelsesmessig krøpling som flydd landet grunnet knust hjerte, men en følelsesmessig krøpling med pupper og uten tannregulering!: D


Så kjære gud i himmelen…

1993-1999. Rest in peace, å måtte dere aldri komme tilbake. Hold dere langt unna unga mine sine tenår, lat aldri min selektive hukommelse vike fra min side, og la meg få kysse frosker (alternativt en skikkelig god en) og beholde en nokså spenstig pupp langt ut i pensjonsalder. Det er det minste du kan gjøre etter og fullstendig ha ignorert samtlige av mine bønner da jeg gikk for presten i -94!

Og så ønsker jeg meg fred på jord, mat til alle menneskene og en sparkesykkel… Takk.


 Amen!


Live, laugh, love. Og pris din lykkelige stjerne for at du er nesten voksen...





søndag 19. august 2012

Det var bedre før. I blame the cell...

Det var bedre før...

Jeg vil på ingen måte rette søkelyset mot at jeg blir eldre, men det er nå ikke å komme unna at også kua har vært kalv. Og jeg tar meg oftere å oftere i å tenke at "det var bedre før". Et sikkert tegn på at gråstar og kampferdrops er rett rundt svingen. Sammen med at jeg stadig får deler til et nokså merkelig servise til bursdager og jul, isteden for treliteren med Lindemanns som tidligere var standard.



Mulig jeg har selektiv hukommelse, men jeg synes verden var en bedre plass før mobilen gjorde sin inntreden. Hvis batteriet går flatt og du i en time er utilgjengelig kryper det noe småpanisk oppover ryggraden, og du får ila en kort busstur til jobb vite mer om privatlivet til dine medressenærer enn du strengt tatt har lyst til. For det prates og det tastes og oppdateres.

Selv er jeg verre enn de fleste, og får fullstendig panikk hvis jeg glemmer mobilen hjemme, og ringte til mobilbutikken og kunne med skingrestemme proklamere: "ja men den har jo ikke Instagram! Du kan jo ikke selge meg en telefon som ikke kan ha Insta mann! NEI, Twitter ER ikke det samme! Kødder du???" Med sistnevnte i ferskt minne kan jeg konkludere med at jeg nok var et bedre menneske før mobilen føkket meg opp.



Jeg tror i tillegg at mobilen har drept romantikken.

I min spede ungdom måtte man ta opp røret og ta den forferdelige telefonsamtalen til tross for at magen vrei seg, fingrene skalv, stemmen ikke ville holde og alt du memorert var som bortblåst og det eneste fornuftige du satt igjen med var et "ehhh....jo altså...jeg lurte på om du...eeeeh"

Idag er alt erstattet av kjipe sms'er som du lett kan tøyse bort hvis de ikke helt går i riktig retning, og inget er særlig høytidlig.

Den gangen da måtte du faktisk avtale ting grei tid i forkant, planlegge og faktisk gjennomføre. Fordi du ikke kunne sende en sms et kvarter før, og skylde på t-banen hvis du står midt i en kleskrise og rompa over natta har vokst ut av alle klærne og inntatt latterlige proposjoner, eller håret ser ut som noe hentet fra sluket på badet etter en heller uheldig runde med krølltangen.

Og i samme sekund som bootycallen inntok mobilmarkedet var all romanse død og begravd. For hvor mange ganger har vel ikke en søt type i de små nattetimer mistet all sin sjarm og mystikk,  idet han med klebrete rødvinsfingre har fyrt avgårde en sms eller 9?

Jeg vil for all del ha meg frabedt å være prippen eller snerpete, men jeg likte det igrunn bedre før da alle innblandet viste hva tråkkinga rundt grøten gikk ut på, men det fortsatte å tråkkes. Kino og middag var bootycall med klasse. Kall meg old fashioned. I blame the cell!

I tillegg har jeg nå lokalaviser fra opptil tre ulike fylker, siden jeg er utrolig dårlig til å si nei til telefonselgere. Spesielt hvis de ikke er særlig gode og høres litt stusslige ut. Det kommer godt med siden peis-sesongen står for døra, men var det ikke for at jeg gikk rundt som en levende blink grunnet mobilen som aldri er mer en en meter unna, ville sikkert skogen holdt et par generasjoner til.

Mobilgenerasjonen er blitt fryktelig impulsiv og praktisk. Men hva skjedde med at man faktisk måtte tenkte to ganger, sjekke kalenderen og faktisk forplikte seg lenger enn til den neste halvtimen, siden man ikke kunne booke om resten av dagen med et par tastetrykk. Verden går raskere, vi rekker mer og kan koordinere hele livet fra baksetet av en taxi, men jeg kan banne på at den forpulte mobilen som tar inn hele verden til enhver tid, ene og alene er skyld i at skuldrene er naglet fast en plass oppe ved hårfestet.

Og der ramlet det inn et Groupon-tilbud på mobilen som jeg ikke kunne motstå, så det blir weekend i Amsterdam i Oktober. Heldigvis er mobildekningen skikkelig god der...

/Gamla

mandag 11. juni 2012

Monday I'm in love!


Første mandag etter ferien. Inget godt skjer den dagen. 

Fredag 8 juni...
Mandag 11 juni...

Du skjønner tegninga allerede da vekkerklokken ringer 05:15 og det første du gjør er å tråkke på katta på vei ut av sengen og rive ned myggnettingen i vinduet. I ørska minnes du vagt at du ikke har katt, og lurer i ditt stille sinn på hva i alle dager for noe loddent og kaldt som er plassert mellom tærne dine, mens du med tunnellsyn og stablende skritt desperat prøver å bane deg vei mot kaffetrakteren med støttehjelp fra veggene.

Et minutt senere brummer kaffetrakteren trygt og ene øyet er nå nesten helt åpent. Så finner du myggstikket. Der hvor du ikke vil ha et myggstikk. Eller noe som helst klokken 05:17 på morgenen for den del... Nydelig.



Kaffekoppen og myggantastet kropp finner veien inn i dusjen.  Øye nummer to som nå kommet seg til myse-stadiet lander så gjennom dusjstrålene på århundrets maurmotorvei som i et forrykkende tempo beveger fra vifta på veggen og rett ned i den meterhøye haugen med rene klær oppå vaskemaskinen... Flott, det er vår ja! Mygg, maur og mandag. Og klokken er bare 05:22...

Men så gikk det raskt i riktig retning.

Jeg rakk så vidt å komme meg på jobb før jeg mottok en mail hvor jeg ved hjelp av en mirakelpille ble lovet flat mage og fast rumpe. Men hva har jeg egentlig for garantier at jeg ikke får flat rumpe og fast mage? Er det en pil med "denne siden først" i den ene enden av pilla? Og om jeg bommer og klarer å svelge den på tvers, får jeg flate pupper da? Kanskje i tillegg lange? Eller faste og fine men bakhodet blir helt flatt? I tillegg lurer jeg litt på hvor jeg skal putte den Viagra’en de ville legge ved på kjøpet hvis jeg svarte ila. 24 timer. Jeg er bittelitt skeptisk siden den knasende lyden fra kne og rygg sier meg at jeg er stiv nok om mårran fra før... 




Jeg tror jeg ved første beste anledning må finne meg tid til å forfatte en lang mail til den indiske produsenten med spørsmålene mine som jeg føler sprenger i brystet mitt. .

På vei hjem fant en middelaldrende mann med wonderbaum i frontruta og sneip i munnviken det godt å sørge for at høyrereglen ble overholdt i rundkjøringen jeg kom kjørende igjennom. (ja, for han klarte med få og enkle bevegeler og lyder å forklare meg om den berømte rundkjøring-høyrereglen som jeg så forsmedlig har gått glipp av i mine år som bilfører)  Ved å kaste seg inn i den foran meg slik at jeg måtte bråbremse og se dumt på han mens jeg klødde litt på myggstikket. Heldigvis hentet han seg raskt inn og klarte å sjarmere meg i senk.

-"Forbanna fitte! Du sku ha vært pult! Kjerring... *blunk, blunk, flir og sexy tungebevegelse rundt sneipen*

 Jeg klarte å beholde klærne på. Forbløffende selvkontroll.

Jeg vurderte et sekund å traske over til han og fortelle at jeg HAR blitt pult i de tidlige morgentimer. Av en mygg, og at jeg mistenker han for å ha vårt på tur til Thailand og smittet meg med noe faenstyg siden jeg klør som en flatlus på speed...
  
Men fant ut at det mest sannsynligvis ville ha vært helt i hans gate det mest sexy han hørt i år. Så jeg kjørte heller hjem. Og klødde på myggstikket.


Mandager er noe for seg selv. Og mandager etter ferien noe som strider mot opptil flere internasjonale menneskerettslover og humanitære lover.

Og skulle du bli stukket av en mygg i sommer, så kan du bare hilse han å si at jeg ikke hadde lyst at han skulle ringe meg uansett!!!!!

Monday I’m in love…





søndag 29. april 2012

Ting du ikke visste...



Det er noen ting man ikke vet. Før man plutselig vet...



  • Du vet ikke at du var tissetrengt, FØR du står med nøkkelen og skal prøve å få den inn i låsen på ytterdøra. Du trenger i grunn bare å se døra og kjenne det kalde metallet fra nøkkelen i hånda, så har du et problem. Spesielt hvis du har hendene fulle av poser, et trangt skjørt som mer minner om et tvangstrøya og strømpebukser som av en eller annen grunn går helt opp til halsen. Det er i tillegg obligatorisk å fastne med armene i jakken en plass bak hodet i det den i panikk skal vrenges av på vei mot dodøra. Da er du smertelig klar over at du er tissetrengt, til tross for at du ikke hadde en anelse ti minutter før...



  • Du vet ikke at du har noe særlig av fedrelandsfølelse før du står å hulkegråter hemningsløst under nasjonalsangen med Therese Johaug på toppen av prispallen, og setter snørrmerker i fremmede folks hår etter spontanklemmer som plutselig føles helt naturlig...

  • Du vet ikke at du burde ha lest sms'en fra kommunen litt nærmere, før du med hodet fullt av hårfarge finner ut at det ikke er vann i springen. Før etter klokken 07:00 neste dag. I samme forbindelse finner du også ut hvordan skikkelig skikkelig svie føles, samt et par uheldige ting om hodefasongen din.



  • Du vet ikke at du egentlig hadde så sterke følelser rundt syklister, før du har ligget bak tre neonrosa sprettromper i bredden på en 80-vei i 20 minutter, og skulle ha hentet barna på SFO for ti minutter siden.

  • Du vet ikke at du har gått rundt med kjolen klemt fast mellom rompeballene i en halv dag, før du plutselig får 8 nye friendrequests på facebook etter lunsj.

  • Du vet ikke at naboen står bak deg i handlekøen, før du har plukket med deg en økonomiforpakning med kondomer og plasserer den på handlebåndet rett bak kremtoppen...
Du visste heller sikkert ikke at dette er en liten avstikker til Murpy's law, som gjør seg gjeldende så fort du gjør noe du strengt tatt ikke vil bli fersket i å gjøre. Det spiller ingen rolle om du peller deg i nesen eller kjøper Se & Hør.

Naboen eller mora til kjæresten vil uten unntak stå bak deg i det du snur deg. Dette kalles Homer's law. Også kalt: Douh!






  • Du vet ikke at du har skrevet en persons navn i statusfeltet isteden for i søkefeltet på facebook under en liten stalkersession, før du har trykket enter og outet det hele for dine 300 nærmeste venner...





Men tenk så kjedelig det ville ha vært hvis vi visste alt! Mangel på uendelige flauser, kriser og komiske situasjoner i hverdagen ville ha gjort livet svært fattig. Det ville ha gjort øyenkontakt litt minde smertefullt, men fattig...


Le, lev, lær! <3





lørdag 28. april 2012

Løsningsorientert på en lørdag...

I dag løser jeg verdensproblemer. Livet er en lang rekke av gode og vonde dager. Og unødige irritasjonsmomenter.

Jeg har derfor et par løsninger på lager. En kraftig dose generalisering og klassiske kjønnsfordommer er nødvendig. Null takhøyde for individuelle forskjeller en selvfølge. Og læren om at min virkelighet er den enste sanne.

___________________________________________

·         Kollektivtrafikken. Alle hater den.
Løsning: Jeg foreslår at NSB gjør som SJ i Sverige, og innfør "liggvagn". Og at så Ruter kaster seg på bølgen og tilbyr det samme tilbudet på trikken gjennom byen nattetid i helgene. For å spare mange for the walk of shame dagen derpå, etter en våt kveld på byen med tilhørende desperate handlinger i døra ti på tre.


____________________________________________

·         Fotball. På tv. Artig for gutter som synes det er stas å "utøve" en sport hvor andre skal vinne for deg, mens du sitter i sofaen og drikker øl. Fotball i stua er gørr, og et hissig mannfolk som sitter å kjefter på tv-en er og forblir usjarmerende.

Løsning: Forby store sterke, i utgangspunktet maskuline menn å løpe rundt som småunger innenfor opptegnede linjer, manisk jagende en rund ball. Det er søtt i barnehagen, men la nå menn være menn og ikke ta manndommen fra dem ved å kle dem opp i knestrømper og pannebånd, for å redusere dem til å leke barneleker og adlyde en mann i sort genser med et lite flagg og fargerike kort på baklommen.

Spice heller opp kvinnefotballen! Kvinner er mer estetisk tiltalende i trange shorts enn menn, kan få filming til å bli søtt, og appellerer til både hun, han, liten og stor.

Menn: Pupper, romper og lår... Say no more.
Kvinner liker å se på andre kvinner, sammenligne, elske/hate, beundre, og telle andre kvinners cellullitter.
Småbarn liker pupper. Pupper betyr mat og kos. Småbarn liker leker. Å se løpende pupper som leker med en ball på gresset; Innertier!
Tenåringen: Pupper, romper og lår. Say no more.

Tv-kvelden er reddet.



_________________________________________________

·         Offsideregelen. Unødig komplisert. Vi damer har uansett hvor mange ganger dere med innlevelse har forklart oss den, ikke skjønt den. Og har vi det så skjønner vi uansett ikke poenget med den. Menn er lei av å for ørtende gang prøve å forklare den. Damene demmes er lei av å for ørtende gang bli matet med informasjon de ikke vil ha, ikke trenger, ikke bryr seg om...
Løsning: Kvinnelige dommere. De skjønner den heller ikke, så sjansen er sånn ca. ikke eksisterende at det ville bli dømt offside, og derav ikke noe å ta stilling til.


__________________________________________________

·         Makaroni. Svampete, små melklumper som er dømt til ihjelkoking da de fikk underkjent på pastaskolen og ikke fikk gå opp til eksamen som spagetti, pastaskrue, pastarør eller lasagneplate. Fullstendig meningsløs mat. Som unga selvsagt elsker, så det ihjelkokes rundt om de norske hjem på ukesbasis.
Løsning: Her synes jeg barnehagene burde komme på banen å ta litt mer ansvar. Det blir i snitt laget 12 meter pastakjeder per uke og barnehage. Det man da kan spørre seg er; Er det virkelig noe i veien for at det blir lagd 24 meter? Og i tillegg limes litt ekstra makaroni på melkekartongen til påske, trollsteinen på høsten og gruppearbeidet som pryder veggen før sommerferien? Med slike enkle grep har jeg regnet meg frem til at vi i løpet av 8 år ville ha utryddet makaronien fra de norske matvarehyller, og heller kan nyte produktet fra peishyllen hvor den utgjør et aldeles nydelig lite kunststykke fra barnehånd.


______________________________________________________

Bilkøer. Like sikkert som du vet at du vil få en jævlig mandag så fort du slår opp øyene om morgenen, vet du at køen vil være der å møte deg som en innpåsliten flatlus en time senere.

Løsning: Liggvagn!


Sammen kan vi med enkle grep gjøre livet litt enklere, og gå en langt mindre irriterende vår i møte!