Jeg har etterhvert skjønt at alle ikke er så redd som det jeg er. Noe som tyder på at folk flest er overraskende godtroende og "a victim waiting to happen". Jeg vet heldigvis bedre.
Politi.
Mitt rulleblad er rent og jeg gjør fint lite de er interessert i å se nærmere på.
Til tross for dette begynner jeg å stamme, snakke forstyrret svensk (på en merkelig sør-dialekt jeg ikke aner hvor kommer fra siden jeg er norrlänning) hvis jeg må føre en samtale med en politimann. Verre blir det hvis jeg i tillegg til å føre denne samtale får vanskelige oppgaver. Som å huske navnet mitt, finne førerkort, vognkort eller forklare hvorfor jeg kjører mot kjøreretningen ned Karl Johan...
Tannlegen.
Sist jeg var hos tannlegen fikk jeg så mye sprøyter og Valium at jeg var nødt til å kommunisere med kroppsspråk siden alle muskler i ansiktet tatt kvelden, og alt over skuldrene var fullstendig ubrukelig til annet enn å produsere sikkel.
Problemet var at alt under skuldrene var fullstendig ubrukelig til dette siden det ikke var tegn til liv i en eneste fornuftig muskel. Grunnen til dette kan fort være at alt innenfor de blonde krøllene mine heller ikke var brukendes til noe som helst annet enn å kun lage en svak summelyd. Noen ville kallet dette for snorking.
Det gjorde den onde tannlegemannen humrende, før jeg snurt snudde på helen, kjørte nesa i været og gikk rett i steingulvet med pannen først siden hodet tydeligvis var det eneste som hadde våknet fra pillerusen...
Dette førte meg til neste ting på lista jeg er redd for.
Leger.
Denne skrekken er jo ikke helt ulogisk. De gangene du møter en lege har du det oftes veldig vondt. Eller jeg har, siden det er de eneste gangene jeg oppsøker lege. Når noe er ødelagt, har ramlet av eller er faretruende nære til å gjøre det. Og de skal klemme, kjenne og vri litt på det vonde.
Eller så skal de kikke på plasser du strengt tatt ikke vil ha en mann med kalle hender, bekymret panne og pannelampe i fullt dagslys...
Postmannen.
Hva har jeg egentlig gjort han? Greit, det var den gangen da jeg mistet laptopen fra der jeg satt i vinduet i fjerde etasje, men den traff han jo ikke engang! Går jeg rundt å hiver bunker med regninger, økonomiske problemer og Select-kataloger i postkassen til folk bare fordi de mister nøklene ved siden av meg på bussen kanskje? Nei. Postmenn er onde og burde altså etter min mening ikke få lov til å gå løs blandt folk.
I tillegg er jeg redd for kongler, å snakke om følelser, isbilen, føtter, dype vann, å bli berørt bak ørene og slike ting du putter saft i slik at de blir til is... Men disse trenger jeg neppe å utdype nærmere siden de er helt opplagt skumle ting for alle og enhver.
Grunnen til at jeg kom å tenke på dette akkurat idag var at jeg var hos legen med beinbrudd i går, har fått innkalling til tannlegen og hoppet høyt når det jeg trodde var en kongle tasset over veien tidligere idag. Heldigvis viste seg konglen å være et bittelite pinnsvin som så veldig ørvåkent ut, men det hjalp ikke direkte på mine hverdagsnevroser...
Det jeg egentlig lurer på er; Kan man få psykolog på blå resept? :)
/Åsa som vet hun er rar. :)
