torsdag 30. september 2010

"It's so hard when I have to, and so easy when I want to..."

Idag våknet jeg og var mistenkelig glad og opplagt. Smilte mens jeg strakk kroppen i sengen og myste mot solen som tittet inn gjennom persiennene og koste meg med lyden av fuglekvitter... Kaffeduften fra naboen var trengt inn i leiligheten og jaggu luktet det ikke litt ristet brød og...

Hele denne lykkegreia om morgenen er heldigvis svært sjelden vare, så jeg luktet umiddelbart lunta, dro dynen over hodet og snudde meg om sov i en time til.
Bare for å våkne en halvtime for seint, løpe rett inn i kjøkkendøra og tryne over tørkestativet jeg plassert midt i gangen kvelden før... Livet var å vater igjen.



Videre er det nåmere frost ute om morgenen. Eller utifra hva jeg kan se er 99% av byens samlede frost lokalisert på min bil. Det er jeg svært lite begeistret for.

Siden den høyre bildøra er den nærmest min leilighet er det den jeg låser opp, tømmer inn det jeg har i hendene i og begynner å skrape. Etter to skrap finner jeg ut at det er lurt å starte bilen for å få litt tinehjelp. så jeg setter bilen i fri fra feil side, vrir rundt nøkkelen, drar opp varmen og slår på radion. Og skraper videre...

Idag dykket jeg som vanlig inn på feil side... og vre om nøkkelen. Men droppet hvisnok å sette den i fri. Noe som er bittelitt uheldig når man ikke har foten på clutchen. Vel, kun en busk ble skadd og stolthet hadde jeg uansett ingen i utgangspunktet.



Nå er det heldigvis torsdag og helgen står for døra, med storfint besøk av store og små fra nord.
Jeg har allerede begynt å øve meg på å slappe av, gjennom å sove meg igjennom arbeidsdagen med åpne øyne.. Utrolig hva en liten mental dupp på 8 timer kan gjøre for vondtet i viljen.

Ha en strålende helg og pass dere for å stå opp med riktig bein først! Dagen kan bli urettferdig strålende! :D

torsdag 16. september 2010

Life for dummies...



Jeg har siden jeg var veldig liten blitt gjort oppmerksom på at jeg er en meget spesiell lita pie. Når jeg var lita var dette selvsagt stor stas! Alle små prinsesser vil jo være spesielle! Og når jeg ikke følte meg spesiell nok, tvang jeg høylydt omgivelsene til å se hvor spesiell jeg var, og ihvert fall HØRE det. Voila! Spesiell!

Eller opstinat som mange oppgitt refererte til meg som... Og jeg ikke før mange år senere skjønte ikke var synonymt med den betydelsen av "spesiell" som jeg alltid speilet meg i.
Men mer "eh...jo hun er jo veldig...eh...spesiell hu derre Åsa..."

6-åring

Som tenåring var jeg fortsatt spesiell. Spesielt hormonell og høylydt. Og spesielt sær og tørst. Heldigvis klarte jeg meg ufortjent godt gjennom den perioden, og de eneste arrende jeg sitter igjen med er en ufatterlig dårlig sluttkaraktær fra videregående, et stykke knust tenårshjerte, kvalme ved tanken på appelsinjuice og et nikotinberoende som enda melder seg sån ca. hver tredje time...

Men så langt er alt dette egentlig ganske problemfritt.
Foreldre elsker deg uansett hvor sær og jævlig du er. Fordi de må.
Lærere er kurset og har betalt for å takle det. Ungdomskjærester er programmert for å knuse hjerter. Det er jobben dems.
Og tenårsvenner er så opptatt med å takle sitt eget liv at de glatt overser at du er et hormonstinnt lite yngel av et obstinat lite stykke hunndjevel.


Tenåring

Det som er mer kinkig er når man blir voksen. Da må man ta ansvar for sitt merkelige temperament, styre sine sære innfall og selv stå til svars for alt av verbalt oppgulp som er truendes med å komme ut av kakehullet ved et sekunds ubetenksomhet. Man skal forholde seg til kollegaer, mann, barn, barns venners, barns venners foreldre, svigerforeldre, naboer og folk flest i gaten...

Plutselig kan ikke alle problemer løses ved å legge seg ned på butikksgulvet, problemer blir ikke borte fordi man slår hardt i dører og kaller folk for "idiot", "drittkjerring" og komme med fantastisk gjennomtenkte slagord som "jeg hater deg!!!!!". 

Du kan ikke lenger slå opp over sms, og ikke kan du bare la vær å stå opp av sengen en dag bare fordi du er trøtt og heller vil ligge å høre på Nirvana...

Nesten voksen
Og når så endelig trangen til å gi uttrykk for enhver liten følelse, si nøyaktig alt du tenker til enhver tid og fare opp over minste detalj til slutt begynner å gi seg og du føler skuldrene behagelig synker litt etter mange år med krampaktige spasmer, ja da kan du banne på at du helt fra det blå er en "idiot", "råteit" og en "drittkjerring" til avkommet som ligger på butikksgulvet å hyler og tydeligvis hater deg...

Det er da du i en noe meditativ modus inntaler deg selv at "det går snart over" Og faktisk tror på det!!!

Er ikke den mennesklige hjernen en herlig innretning? Så fantastisk selektiv når det kommer til hukommelse og så brutalt ubrukelig når det kommer til selvinnsikt.

Og sån går nå livet... it takes a fool to remain sane...

Gotta love it!!!   :D