Regnhelg med grabbarna grus...

Dette innebærer i teorien en rolig affære bak regnvåte vinduer, stille knitring fra peisen, lyden av fornøyde barn som leker på rommet sitt. Avisen levert på døra og kaffelukt fra morgenen av...

Så våkner man!

Klokken er syv og det er fortsatt mørkt ute. To nakne barn løper rundt som gale i huset, som i løpet av natten nærmest har nådd minusgrader da eneste varmekilde er en peis. Som dessverre ikke er helautomatisk... Heller ikke halv... Du må rett og slett putte en "pinne i brasan" siste gang klokken fem for å slippe frost i barten neste morgen...

Med vitskapen om at jeg strengt tatt ikke løftet en finger siden klokken 24.00 i bakhodet, begynner mammaen i meg fraværende å stable seg på beina og starte dagen. Som seg hør og bør trås det hardt på en Gormitti. Gresskongen faktisk...

"Au faens satan i svarte helvette...!!!"

-"Mamma! Skjerp deg! Og vi spiste opp lompene du glemte på kjøkkenbenken! Jeg er litt syk i magen min og Benjamin er på do... "

Så finner man ila. kort tid ut at det er slutt på kaffe, slutt på ved, katten har forlatt en opphostet hårdott på kjøkkenbenken, barna klarer virkelig ikke å finne to sokker og en bukse på egen hånd, det er virkelig drittkaldt, det pøsregner og i tillegg skal klokken stilles tilbake...

Resten av dagen kan igrunn sammenfattes med at jeg er teit. Skikkelig skikkelig teit! Gutta roller med øyene, rister på hodet, snakker "brødrespråket" som jeg aldri skjønt bæret av og går høylydt å teller ned til pappa kommer hjem...

Jeg har til og med bakset meg ut i låven i mørkret etter ved (høylydt hulkende og småløpende siden det bor mordere og monstre der ute) og fått varmet opp ungene før klokken åtte og (tydeligvis) foret dem med tortilla-frokost. At de sittet på dass hele formiddagen er rene tilfeldigheter...

Vi har mekket sverige-pizza, gått på vanndam-hopping, spist popkorn og sett på Kaptein Sabeltann. Samlet blader og presset i bok, laget hytte i stua og gått på spøkelsesjakt med lommelykt i kjelleren.

Men dommen er uansett at jeg er teit. Og jente. Og IKKE PAPPA!!!
Jeg aner fremdeles ikke hva jeg gjort, men slikt er jeg igrunn vant til etter å i 7 år vært eneste høna i hanekurven, og uansett hvor hardt jeg prøver for å stå å tisse vil jeg aldri bli "en av gutta" i Casa Monsrud.



Men det er helt ok!
For det finnes inget herligere enn å se to brødre som rotter seg sammen mot verden og lukker døra bak seg...

/Teit supermamma :)

I helgen skulle jeg være flink pike og lage et sunt og fint måltid. Jeg har gått noen runder med meg selv om hvorfor jeg hevder å ikke kunne lage mat. For klart jeg kan lage mat! Men den gangen ei...

Prosjektet begynte med å gå en runde i skap og skuffer, og her fantes det jaggu mye snadder å putte i mitt fantastiske måltid. Laks og en masse grønnsaker. Nå er jo vare seg laks eller grønnsaker de alt for store utfordringene å bryne seg på, så dette skulle gå så fint atte.

Putter laks pent i form og putter med friskt mot herligheten inn i ovnen. Hei som det går! Men så tenkte jeg at en mesterkokk kan jo ikke bare dytte fisk inn i ovnen på den måten. Hvor er magien? Så jeg får den fantastiske ideen om vin! Vin i mat... Det mener jeg å ha hørt om, så det tappes med et selvsikkert smil et glass rødvin over fisken. Den skjærer seg umiddelbart og det ser ut som et blodbad. Vel... det er nå smaken som teller forsvarer jeg mitt innfall med. Men så er vel fisk i utgangspunktet litt smakløst? Vi åpner på nytt luken og drysser denne gangen litt curry på den gryende middagen. For det luktet veldig godt da jeg stappet nesen i curryglasset. Men fisk trenger vel kanskje ganske mye krydder? Ok, vi drysser på litt til. Fisken formarly known as pink, er nå knallgul og bader i noe som ser ut som blod...

Det har nå begynt å lukte rimelig merkelig, så dette må reddes med et sikkert kort. Hvitløk!!! Og litt pepper og salt. Og litt mer smør. Smør er jo godt!

Gørret som fisken flyter rundt i ser litt tynn ut, så det tappes for sikkerhets skyld i litt fløte. Flott, nå ser det ut som om noen spydd over fisken min...

Det lukter som om noen sakte dødd på kjøkkenet, samtidig som det stikker i øyene og nå bobler det i ovnen...

Frem til nå har jeg altså pøntet et stykke laksefilet med:

*Sofavin
*Et halvt glass curry
*En hvitløk
*Salt
*Pepper
*Fløte
*Ca. 100 g. smør

I tillegg er jeg livredd for å spise rå fisk, så jeg lar den boble i gørret i ekstra 5 min, "for sikkerhets skyld".

4 dager seinere er det fortsatt liklukt i hele huset, et stykke ovnsfast form har tatt kvelden, da den av en eller annen merkelig grunn hadde noe fiskelignende som grodd fast i bunn og nå var et med formen, ovnen er vasket etter alle kunstens regler men stinker, og jeg vil mest sannsynlig aldri spise fisk igjen...

Jeg tror vi kan konkludere med at jeg bare burde gi opp, og slutte med å ødelegge kjøkkenutstyr. 10 år av prøving burde lært meg at det eneste det blir er dyrt og enda en ripe i stoltheten, samt en ny stempel i pizzakortet...

Men jeg er en jævel på å tette rør som lekker, være hobbyelektriker og flislegge! Til mitt tynne forsvar...

Jeg tror vi får ta en liten oppsummering av de siste årene først.

Etter mange år som selger gikk jeg altså over til å jobbe ved Kundeservice i Opplysningen AS. Noe som viste seg å være noe av de bedre valg jeg gjort, og sitter nå her med en jobb jeg elsker. Masse spennende og utfordrende oppgaver og utløp for mitt inneboende lille sosiale vesen. Helt fantastiske kollegaer, og et miljø som gjør at det hver dag er en sann glede å gå på jobb. Ikke alle forunt, og jeg storkoser meg!

Jeg har i løpet av mine 29 år rukket å få meg to fantastiske små gutter, som er født i 2002 og 2005. Sebastian er en voksen og flink storebror, og Benjamin er en klok liten lillebror som synes storebror er ganske så tøff. Han har selvsagt helt rett... Helt objektivt sett selvsagt... *stolt*

I 1998, 18 år gammel, styrte jeg snuten mot Norge og et år som Au Pair hos en fantastisk fin familie på 5. Rett ut av barndomshjemmet og inn i en rolle som mor/søster/datter hos "familien min" på Greverud. Etter en så god start fikk jeg virkelig sansen for Norge og nordmennene, og her sitter jeg nå 11 år seinere. Nå med egen familie og et liv som inneholder litt av hvert. Litt storbyliv med høyt tempo, litt nerdeliv dypt nedsynket i sofaen og litt familieliv i rolig tempo på landet.

Det var vel igrunn siste 10 årene kort sammenfattet, og så er det vel bare igjen å ta fatt i de neste ti...

To be continued...

Første stablende steg ut på det skumle nettet...

Da er den jaggu på plass.

Men så var det jo fantastisk flott at skrivesperren meldte seg allerede nå, hvilket medfører at det storartede jomfruinnlegget vare seg blir stort, artet eller egentlig et innlegg i det hele tatt. Men velkommen til mitt lille liv! Så får vi se hva som ramler inn etter hvert.