Bare det at hun var så blid gjorde meg umiddelbart overtyget om at hun kun var sekunder unna å stikke meg ned. Puppeshowet styrket bare min mistanke. Men etter å ha blitt gjort klar over at halvannen pupp og en navle befant seg på utsiden av onepicen takket hun for infoen, pakket seg inn og gikk videre i livet. Tilsynelatende uberørt. Og like blid.
Da kom jeg å tenke på den gangen da jeg reiste til jobben uten bukse. Og så surret jeg av henne den mentale tvangstrøyen jeg i hodet utdelt.
For det er faktisk enklere enn man tror å glemme slike småting. Som bukse.
I morgenstresset hvor jeg som vanlig pusser tenner mens jeg grer håret, prøver å krabbe oppi undertøyet uten å åpne eventuelle hemper for å spare tid, og hoppe på et bein gjennom huset i jakten på nøklene mens jeg prøver å lirke på meg strømpebuksa, finner vi den enkle forklaringen til den bittelille feilvurderingen.
Normalt sett pleier jeg å fullende looken med et skjørt utenpå strømpebuksa, men denne var denne gang av typen som skal holde alle mykdeler på plass, som man må passe så man ikke får puppen i klem i linningen på og som det ikke er anbefalt å puste i. Det strammet med andre ord. Overalt. For å si det mildt.
Og i en travel hverdag, har hodet mitt opparbeidet seg noen underbevisste sjekkpunkter som er veldig praktiske.
F.eks; strammer det over både lår og rompe, har du bukse på. Check!
Andre slike sjekkpunkter er f.eks; halter du, har du to ulike sko på, og; får du ikke på deg hårstrikken har du fortsatt håndkleet i håret.
Veldig fort gjort faktisk. Det hører til historien at i mitt tilfelle rakk jeg heldigvis ikke å komme helt frem til jobb før jeg oppdaget det noe kalde trekket sør for bilbeltet.
Så beklager onepicedamen for at jeg avskrev deg som nutcase. Du og jeg. Vi er helt normale.
