Det å finne en grei lege er en smal sak. De fleste har Google og en stor stor medisinbok. Jeg lever enda.
En god gynekolog er kvalifisert så fremt han ikke har kalde hender, og en middels god frisør klarer ikke å ødelegge dagen så fremt hun ikke stikker en saks i nakken min med løpefart.
Optikeren min hadde en dårlig dag, og sørget for at jeg besvimer hvis jeg flytter blikket for raskt med brillene mine på. Men hu er grei nok.
Men så har vi tannleger. God nok holder bare ikke der. Ei heller god. Eller dritgod. Eller kjekk. Det er rett og slett utrolig vanskelig å få meg til å åpne truten for et menneske med munnbind så fremst jeg ikke er bevisstløs.Da jeg for 15 år siden for siste gang tok farvel av min skoletannlege, var det som vanlig med blødende tannkjøtt og småskader i alle mykdeler fra skuldrene og opp, forårsaket av "kroken" (heretter kalt faenstyget) samt etterdønninger av ilingene langt opp i kraniet.
Jeg sverget der og da på at jeg aldri skulle sette min fot hos en tannlege igjen før det var absolutt nødvendig.
Det tok 15 år før det ble absolutt nødvendig. Da var de siste 4 årene gjennomlevd med daglig bruk av bedøvende Vademecum og tygging på nellikspikere. Til slutt var det så vondt at jeg ikke fungerte lengre.
Min bedre halvdel ble til slutt lei av å hver kveld sitte å høre på hulkinga mi og trøste, og bestilte time hos en fin fyr det sies mye bra om oppe i Bodøbyen, flybillett og en beroligende pille. Sagt og gjort satt jeg snart på et fly og så var jeg der.
Hulkende krabber jeg opp trappen, ser veggene komme mot meg, svelger unna oppkastet, kjenner kaldsvetten renne, klynker, snur og prøver å stikke av, blir fanget inn, krabber videre, åpner døra, forbereder meg på å gå i koma, og møtes av avslappende oriental chilout-musikk, duften av røkelse, masse tid satt av, og en hyggelig og oppmerksom fyr helt uten horn og hale som ikke får noe skremt i blikket av psykosen som møter han i døren... ?!?!
Say what??
Dette er ikke duften av slaktehuset jeg hadde forventet å entre. Hvor er duften av sprit og klorin? Blod og angst? Smekklåsen som sørger for at man kommer inn, men aldri igjen ut? Alle sjelene som svever under taket og lager kaldt trekk?
Jeg lukter umiddelbart lunten, og husker noe jeg leste i avisen om en massemorder i Tyskland. Var ikke han tannlege? Leder av FAU og besøksvenn på det lokale eldrehjemmet? Fin fasade. Altså på papiret mistenkelig lik fyren jeg har foran meg, som jeg snart skal slippe inn i kroppen min. Utstyrt med spisse våpen. Takk for meg. Det er over nå. Hils mamma og pappa å si jeg var glad i dem...
Jeg er usikker på hvordan best beskrive følelsen etterpå. Lettelse? Eufori? Vantro? Lykke? Ja, ja, ja og ja. Og i tillegg et fnugg av skuffelse. 4 år med smerte døgnet rundt, og så var det bare å...gå til en skikkelig god tannlege? En slik som ikke glemmer at det sitter et livredd, gråtende menneske festet til tennene.
En rotfyllling, en gjenoppbygd knekket tann og utallige reparasjoner senere har jeg fortsatt ikke følt så mye som en bitteliten ising under mine timer i stolen, og sist gang sovnet jeg med en tampong, en sugedings, kroken (!!!), et bor og masse fingre i munnen. Det sier jo sitt...
Min tannlege kan gå på vannet, har fortsatt alle fingre i behold, er supergod på å skjule sprøyten i hånden og har opparbeidet seg en usannsynlig god karma i løpet av det siste halvåret. Og jeg føler meg bittelitt dum som har vært så redd for absolutt ingenting.
Eller absolutt ingenting er ikke helt rettferdig. Tannlegeskrekken bunner i ytterst reelle opplevelser hos en lite egnet skoletannlege, som for så mange andre på min alder.
Heldigvis har smågutta mine en skjønn skoletannlege, og er ikke så opptatt av bedøvelse. "Borrevondtet går jo så fort over og så slipper jeg sprøyter hvis jeg er flink".
En helt kurant setning når det kommer fra barnet. Og ikke fra tannlegen, som i mitt tilfelle den gangen da. Jeg velger å tro at ting er forandret de siste 20 årene og at dette er standarden nå.
Nå må jeg opparbeide meg en hissig liten angst for å gå til legen eller gynekologen isteden. For å beholde balansen. Jeg kommer tilbake til hvordan det går ved en senere anledning. Selvsagt også da med bilder...
*Smertefritt smilefjes*
