Har jeg fortalt om mitt fantastisk upassende møte med brannmennene utenfor vinduet i fjerde etasje klokken tre på natta? Sikkert, men jeg føler jeg selv trenger en aldri så liten reminder om hvorfor man bør holde rompa varm og godt innpakket om natta...
Forsommerkveld i fjor, Bislet 4 etg., fritt for innsyn. Svensken går forbi speilet på vei ut av dusjen og bli slått ut av snøblindhet, i det ei blåvit skikkelse på mystisk vis har inntatt håndkleet mitt og stirrer forskrekket tilbake fra speilbildet. Hva gjøre? Selvbruning!!!
Jeg fortrenger traumatiske minner om "gulroten på videregående", "brune håndflater på jobbintervju" og favoritten "den hvite snørrstripa under nesa på det selvbrunede ansiktet på daten i 2007", og begynner å smøre med friskt mot! Herregud jeg vil bli brun og fresh!
Smøringa er ikke helt poenget her, så der skal vi ikke bruke så alt for mye tid. Den forløper igrunn uten større katastrofer, og det blir skrubbet hender og vasket føtter etter regelboka. Klok av gamle misstak velger jeg så å slå meg ut på sofaen kliss naken til kremen tørket inn for å unnga nye kriser på den fronten.
Så husker jeg ikke noe mer...
Klokken tre på natta våkner jeg i en flombelyst stue med store vinduer, uten innsyn vel å merke siden vinduet vetter inn i en vegg. Eller uten innsyn hvis man ikke har tilgang til en stor rød brannbil med stige, kurv og et par kollegaer...
Utenfor vinduet står en brannmann i full mundering, slange og det hele og ser i litt vantro. Jeg vet ikke hvem som såg dummest ut. Forfjamset, nå lett humrende brannmann eller nyvåken og SVÆRT forfjamset kliss naken svenske...
Noen nek til naboer hadde funnet det godt å grille på takterassen, årsaket brann, som igjen førte til tømming av blokka og brannmenn med stige.
Brannmennene fortsetter opp på taket og jeg stabler meg ut på balkongen innsurret i et teppe og ser ned. Der står halva blokkas innbyggere og følger med på actionen et par etasjer over hodet mitt, mens jeg i ørska ikke helt ser nødvendigheten i å bevege meg mer enn strengt tatt nødvendig, og tenner meg en røyk og blir stående og ser dumt ned på dem, mens noen roper at jeg nok bør komme meg ned.
Jeg hadde gjerne fortsatt historien med at jeg ble svept over rekkverket av en sterk brannmann og at vi red inn i solnedgangen på hans røde brannbil, men dessverre var ikke brannmennene fullt så fantasifulle (eller mitt brunsjoldete sovesiklende åsyn i Eva-drakten imponerte ikke) og jeg russlet helt udramatisk i seng. Etter at jeg trukket ned persiennene...
Brannmenn er oppskrytte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar