Og ute begynner det også å bli vår...
Det er ikke så rart at man glemmer hvor herlig denne tiden er når man sklir rundt på isete fortaukanter med neglesprett, snørrete nese, kalde tær og bjønnefette på hode med et eneste fokus. Å komme seg frem og inn raskest mulig. Sommeren er kun et fjernt minnne og det er vanskelig å huske hvordan verden ser ut uten skittne brøytekanter, slaskete kjørebane og fastkjørte biler.
Og så bare skjer det. Våren kommer!!!
Naturens måte å belønne oss for at vi overlevd enda et år på, og motivere oss til å begynne å smile salig igjen. Og for å sørge for at det blir lagd nye generasjoner av den noe enkle og lettstyrte rasen Homo Sapiens... En biologisk fluffer rett og slett.
De sier at puberteten er en vanskelig periode med mye som skjer med kropp og hode,og mange vanskelige nye tanker og følelser som lager kaos, frustrasjoner og mental blackout. Men som heldigvis kun varer i en begrenset periode. Foreldre og helsesøstre trøster med at "det går over" og "du må bare komme deg igjennom dette".
Det de glemmer å fortelle er at dette er et årlig event som ramler i hodet ditt så fort første forvirrede trekkfugl tatt den alt for tidlige turen nordover, frosset hjel og ligger dau på fortauet som et forstyrrende signal på at nå er det bare å holde hardt fast i noe (eller noen) for nå braker det løs!
Hele norges befolkning formerlig sitrer, og man hører lunten som står i full flamme. Jeg mistenker at folk på denne tiden begynner å ta buss, trikk og bane kun for å få litt nærkontakt med andre mennesker, i håp om at den vrenger litt og det blir litt dulting. Mangen varme hoder, rosete kinn og forventansfulle smil å se i morgenrusjen. Det kan jeg ikke huske jeg opplevde i vinter?
Nei riktig, da tok jeg bilen isteden for å stå her å presse meg mot sidemannen...
Jeg som alle andre skylder på miljøen og merkelig nok er motivasjonen til å bli et mindre miljøsvin imponerende stor i April...
Om et par måneder begynner det å roe seg litt ned. Folk har da gjerne begynt å dele seg inn parvis, det samkjøres og behovet for en varm, klam, fremmed kropp i ryggen på t-banen er ikke lenger like påtrengende.
Det er naturens måte å sørge for at vinteren ikke blir så kjip som den egentlig faktisk er, og forhåpentligvis bidra med en liten ekstra dose nye avkom som følgd siden det er fint lite annet å finne på når snøenstormene raser utenfor husveggene... For det går jo ikke å stikke under stol med at første året er artigste, og når dette begynner å dale er vi tilbake der igjen. Vår!
Naturen er en finurlig greie, og den som står bak den må sitte å smile fornøyd over oss lettlurte marionetter som følger planen år etter år etter år...
The good life, og det er urovekkende herlig å være menneske!!!!
Husk å nyt det! :)
/Åsa, full av vår
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar