onsdag 27. januar 2010

Pinlig



Det finnes ufatterlig mange måter å drite seg ut på. Tro meg, jeg har prøvet de aller fleste. Man blir litt avtrubbet etterhvert og klarer ikke helt å la skammen helt nå innenfor smilet som elegant skjuler flausen.

Men jeg har altså klart å avdekke et par ting som gjør meg skikkelig flau i det siste. Det er fortsatt litt vondt å i det hele tatt tenke på dem.

Ulempen med å ha armer og bein som beveger seg raskere enn hodet, er at du til enhver tid står i fare for å gjøre ting som er ugjenkallelige og som for alltid vil ligge der svart på hvitt.

Du snoker rundt på Facebook, klikker og trykker og vips har du klart å sende en venneforespørsel til noen som du bare irritert nitrøkk på profilbildet til, i håpet om at "hvis jeg trykker hard og fort nok så lurer jeg Facebook og kommer inn til tross for at profilen er stengt". Dette er ofte nye kjæresten til eksen, eksen til kjæresten, søstra til eksen til kjærestens bestekompis, den kjekke faren til kompisen til sønnen din eller den kjekke kollegaen du aldri turt å hilse på. Folk du strengt tatt ikke ønsker skal se deg luske rundt. Utrolig pinlig.




Du sitter å skriver en mail, mest som terapi, med de tingene du aldri i verden ville turt å faktisk si, burde si, eller sendt en mail til noen om. (Eller du gjør, men gjerne når du er full og synes det er en kjeeempegod ide å sende en sms. Samme sms som du dagen derpå dessverre husker at du har sendt og med mysende øyne og skjelvende fingre klikker deg inn på, bare for å oppdage at den fullstendig mangler konsonanter, punktum og heldigvis er nokså uforsåelig.) Bare at du faktisk av misstak klarer å trykke på "send drafts" og hele den lagrede usendte mailboksen blir sendt ut. Smertelig pinlig.

Du står å ser deg i speilet mens du vasker hendene på fellesdoen. Du oppdager der at noe bor i nesen, at bh'n lite lekkert har lagd "dobbelpupp" samt at trusen strengt tatt er litt mer ubehagelig nysgjerrig enn nødvendig. Siden du er alene og en ikke rent så lite multitaskende og driftig sjel så skal dette selvsagt fikses. Det tar jo bare et par sekunder...
Resultatet er selvsagt at når døren brått blir røsket opp bak deg står du der med en finger langt opp i hjernen med ene puppen halvveis utenfor bh'n og med kjolen rundt livet mens du retter på trusen. Fryktelig pinlig. Mest for kollegaen som fremdeles står som forsteinet med store runde øyne bak deg, og nettopp smertelig fått erfart at du har en litt skremmende tattis...
For gud forby at dette faktisk ville inntruffet en plass hvor du ikke stod i fare for å møte vedkommende hver dag i de neste 3 årene...

Memo to self; Husk den beklager-at-jeg-gjorde-deg-spontanblind-og-årsaket-en-konstant-høyfrekvent-pipetone-i-ørene-dine-her-forleden-fruktkurven jeg må levere en dag... Undrer om det lages ferdigtrykte kort for anledningen?





En annen ting som jeg av en eller annen grunn synes er fryktelig pinlig, er å av misstak tute i trafikken.
Jeg bruker aldri hornet, men klarer allikevel titt og ofte lene meg mot det og sint hoink-hoinke på mine medbillister. Det er i min lille verden nesten på linje med å feiltrykke stygt på fjesern. Jeg vet jeg er rar...






Det er også fryktelig pinlig å hente barn i skole eller barnehage, pakke sammen sakene du tror er barnets og reise hjem. For å så dagen derpå påkle barnet noe av det du røsket med deg. Gjerne de svindyre Sorelstøvlene i et veldig spesiellt og lett igjenkjennelig mønster, møte skoenes rettmessige eier som er på vei ut døra når du ramler inn, og fortumlet prøve å forklare hvorfor du stjelt skoene til sønnen hans som måtte reise hjem i tøfflene dagen før.
Det er vanskelig å på de 30 sekundene du har til rådighet på en troverdig måte forklare at det både er en barnefar, besteforeldre og et par tanter som ivrig kjøper nye ting til barna dine hver uke og at du rett og slett har mistet kontrollen over garderoben og på hva dine barn eier og handlet i god tro. Samt at du er et distré rotehue som selv minst to ganger reist fra heimen din i tøffler og pysjbukse...

Når du samtidig ser at pappaen foran deg  ikke helt tror deg til tross for påklistret smil og høflige fraser, er pinligheten et faktum. Du vet at han alltid vil ha en bitteliten mistanke om at du faktisk prøvd å stjele skoene.








Jeg blir igrunn alltid litt forfjamset når jeg møter voksne. To barn, stasjonsvogn og et mangårigt eksteskap klarer ikke å ta den lille jenta med respekt for "de voksne" ut av meg...

Vil jeg i det hele tatt bli voksen? Og vil jeg gjøre alle disse flausene om igjen?
På a svarer jeg nei, og på b er svaret dessverre mest sannsynelig ja...






Og sån går nå dagan...


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar