Etter en gåtur på 5 minutter i dag tidlig stod jeg og holdt meg i et gjerde og peset som en gammel mann, samtidig som jeg skjønte at hvis det stakers hodet mitt ikke får oksygen snart, så er det enkel reise i asfalten med tilhørende skadet stolthet. Så der sitter jeg og er overtyget om at det er farvel for alle penga, med en smule feberfrosse og måtte innse at det er en fair sjangse for at svineriet til slutt har inntatt min stolte borg av en kropp.
En halv pakke ibux seinere lurer jeg litt på hvor de rare lysglimtene kommer fra.
Det som er kjipt med å være syk når man er alene, er at det faktisk ikke er et levende menneske som faktisk bryr seg om at man er sykest i hele verden og faktisk veldig synd på... Ingen som ringer for å muntre opp, kommer med brus og blader, og ingen som med en noe skeptisk grimasje klapper en feberklam panne. Jeg føler jeg blir en øreliten gram nærmere døden bare ved tanken på akkurat det.
Jeg blir rett og slett litt mann når jeg er pjusk. Komplett med dårlig moral, en hånd konstant innenfor bukselinningen og todagers.
I helgen ble jeg bittelitt voksen. Jeg valgte å fjerne min elskede piercing i haken. Jeg synes jeg ser urovekkende voksen og fornuftig ut, og vurderer nå å begynne med strikkhopp uten strikk, paragliding uten para eller gå til innkjøp av sportsbil.
Det hjelper ikke at jeg idag fikk et brev i posten som bekreftet et annet valg som gir voksenpoeng.
Forsikring og pensjons-sparing... *popp popp* Jepp, der fikk jeg to nye grå hår ja...
Døende med mystisk hårsykdom
Jeg har idag innført "gladmeldingen" på røykepakkene mine. Hvem har den kuleste pakka?
Og gladsokker funker fint til å tørke "nysesnørr" fra veggen med...
Sutre-hilsen fra Åsa, som alltid er mest ensom i hele verden når hun er syk...
Og mest døende...
Ai caramba...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar